Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Egentlig synes jeg han bør sendes tilbake til Afghanistan»

Kristiansund, 26. april 2002: På vei inn i Nordmøre tingrett trekker Zahiredin Nasrudin Shamsi (33) fram en revolver, skyter seks skudd og dreper sin fraseparerte kone Anooshe Sediq Gholam (22).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EIDE (Dagbladet): I morgen starter rettssaken.

Zahirudin Nasrudin Shamsi er tiltalt for overlagt drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Strafferammen er 21 års fengsel. 40 vitner skal høres i Romsdal tingrett. Det er satt av tre uker til rettsforhandlingene.

Påtalemyndigheten mener drapet var planlagt lang tid i forveien. I følge tiltalen kjøpte Shamsi drapsvåpenet - en stjålet Astra magnum .357 revolver - og ammunisjon i juli 2001.

- Send ham tilbake

Den unge afghanske kvinnen levde i skjul for ektemannen, i et boligfelt i Eide på Nordmøre. Hun hadde mange venner i bygda.

- Egentlig synes jeg han bør sendes tilbake til Afghanistan, utbryter soknepresten i Eide, Kari Synnøve Gaustadnes Hoel, ved Anooshes grav.

I neste øyeblikk innrømmer hun at det nok er best at han likevel stilles for en domstol i Norge.

- Vi får håpe det blir en riktig avgjørelse, og at han får ta konsekvensene av det han har gjort, sier Kari prest, som hun kalles i bygda.

Blødde i hjel

Strekningen fra Hotel Fosna til tingretten og politihuset i Storgata er bare noen hundre meter - ikke lenger enn at mange vil foretrekke å spasere.

De tre tilreisende til Kristiansund bestiller likevel drosje, denne fredagen i april 2002.

Sjåfør Odd E. Kallmyr sitter bak rattet. Han kjenner ikke de tre passasjerene - Zahirudin Shamsi, advokaten hans og en tolk. Like før klokka 08.30 parkerer Kallmyr utenfor politihuset, advokaten betaler og Shamsi går ut av bilen.

På trappa står ekskona Anooshe, sammen med Synnøve Lilleby fra Eide kommune.

- Idet taksameteret skrev ut kvitteringen, smalt det. Jeg ble fullstendig handlingslammet. Da jeg så ham stå der med våpenet over henne, skjønte jeg jo at noe forferdelig hadde skjedd, forteller drosjesjåfør Kallmyr.

Zahirudin Shamsi fyrer av seks skudd. Fem skudd treffer Anooshe på høyre side av ryggen.

Shamsi kaster revolveren på bakken, går rolig inn døra til politihuset og melder seg i vakta, rett innenfor inngangen.

Anooshe Sediq Gholam - kvinnen som ble tvangsgiftet med Zahirudin Shamsi da hun var 13 år gammel - dør av forblødning. Kulene har skadet lungene og hjertet.

Levde i et helvete

«Mitt liv var som helvete. Han begynte å slå meg to måneder etter bryllupet vårt. Han har truet meg med våpen og har sagt at han skal skyte meg».

Det er Anooshe som skriver dette, ett år tidligere, i et ti sider langt brev, til Hege Storhaug i Human Rights Service.

«Jeg kan ikke huske en eneste dag som jeg ikke har blitt mishandlet av ham», skriver den unge afghanske kvinnen.

Hun forteller at hun har snakket med politiet, med UDI og med flyktningmottaket. Hun er livredd for hva eksmannen kan gjøre. Hun frykter at ingen kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Tor Erling Staff er forsvarer for Zahirudin Nasrudin Shamsi og vil sørge for at dette brevet blir tema i retten. Staff mener at brevet, som ble publisert i Dagbladet - og avisas dekning av saken - har hatt en sterk holdningsskapende effekt.

Også i helga før drapet skjedde, forteller Anooshe til venninner i Eide om redselen for eksmannen.

Hun tror han kommer til å få noen andre til å drepe henne, framfor å gjøre det selv.

- Vi brukte å si til Anooshe at det er ikke noe å være redd for, vi klarer å passe på deg. Vi er ikke vant til at folk kan gjøre slikt, sier en av venninnene hennes.

Sparket, slått og brent

Sammen med ektemannen Zahirudin Shamsi og de to sønnene deres, kom Anooshe Sediq Gholam til Norge i mai 1999.

Med i bagasjen har hun drømmen om et bedre liv, et liv i frihet, et liv uten vold og drapstrusler, uten spark og slag.

Slik blir det ikke: På flyktningmottak i Oslo og Kristiansand blir hun slått av ektemannen - hver dag, skriver hun i brevet.

Hun går på norskkurs, hun møter andre kvinner og hun hører om norsk lov og rett. Hjemme blir hun mishandlet - brent med kokende vann og slått med en sykkellås.

«Jeg vet hva Gud sier»

Paret blir separert. Sommeren 2000 rømmer Annoshe til et krisesenter. Hun anmelder ektemannen til politiet, får hemmelig adresse og flytter til Nordmøre med barna, først på Svanviken flyktningmottak, seinere i et boligfelt i Eide.

Hun er ressurssterk og intelligent, forteller de som blir kjent med henne i Norge. Anooshe går på videregående skole, lærer bedre norsk og vil studere. Hun vil bli lege.

I brevet til Human Rights Service, fordømmer hun kulturen og livet i Afghanistan:

«Det sier at de er muslimer, og at det er Islam, men det er ikke det. Jeg er en muslimsk kvinne og har lest Koranen. Jeg vet hva Gud sier, men de har tatt helt feil. Det som de gjør er galt. Særlig den måten som de behandler kvinner», skriver hun i brevet hun sender fra Svanviken.

Et år seinere er Anooshe død. Mange i Norge hjalp henne, men ingen greide å beskytte henne mot kulene fra eksmannens revolver.

Visste ikke

Politiet kjente til truslene og at Shamsi hadde kjøpt et våpen. Men politiet i Kristiansund kjente ikke til at paret skulle møtes i Nordmøre tingrett.

- Med eller uten politibeskyttelse - Anooshe hadde blitt drept uansett. Dagens system legger forholdene til rette for denne type drap. Det er ikke den forfulgte som trenger beskyttelse, det er forfølgeren som må overvåkes, påpeker Anooshes advokat, Elisabeth Tørresby.

- Vi kunne ikke gjøre noe, vi visste ingen ting om dette. Hadde vi visst hva andre visste, kunne vi kanskje gjort noe, sier Eide-ordfører Oddbjørn Silseth (H).

Fryktet kidnapping

I timene etter at skuddene falt i Kristiansund, dukker det opp bevæpnete politifolk i fredelige Eide. De tar oppstilling utenfor kommunehuset, barneskolen og barnehagen. Frykten er at Zahirudin Shamsi har medhjelpere som skal kidnappe barna.

- De prøvde å være anonyme, men det er jo ikke så lett på et sted som dette. Det var litt spesielt, det minnet meg egentlig om krigens dager, sier ordføreren når han tenker tilbake på den dramatiske fredagen for et år siden.

- Skjedde det noe?

- Ikke som vi vet om. Men det var jo rykter. Mange var påståelige og hadde sett og hørt litt av hvert. Så måtte vi sortere ut hva som var fakta, og det var ikke så enkelt, forteller ordfører Silseth.

I dag lever minnene om Anooshe fra Afghanistan blant de 3200 innbyggerne i Eide.

- Vi snakker om henne, tenker på henne hver dag. Noen liker ikke at vi minnes Anooshe og mener at nå må vi bli ferdige med det. Men det klarer vi ikke, hun var som et familiemedlem, forteller to av naboene hennes.

EN ENGEL: - Det er alltid friske blomster på grava. Sønnene hennes ønsket at det skulle være en engel på gravsteinen, forteller sokneprest i Eide, Kari Synnøve Gaustadnes Hoel.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media