Ei bok av tidligere, nåværende og kommende kulturministre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

REGJERINGSMEDLEMMENE STÅR i kø med bokutgivelser. Nei, du må vente enda litt på Sylvia Brustads true story og innerste tanker om livet som næringsminister. Men i forrige uke kom Heidi Grande Røys med «Delte meninger», en artikkelsamling om delingskulturen på Internett. Det var riktignok mer deling av ganske like meninger enn meningsbryting, som tittelen kunne forlede en til å tro, men skitt au. Det er en interessant diskusjon, boka er lekker, og bidragsyterne kloke.

Og så i går, bok nummer to, fra Trond Giske, hvem ellers, presentert på noe så lite folkelig som Mangfoldsårets erfaringskonferanse. Du trenger ikke å ha tilbrakt helga med Siv Jensen-caps på Gardermoen for å fornemme en kulturpolitisk UFO svevende over hodet.

MEN FRYKT IKKE: UFO-er finnes ikke, og boka «Mangfold eller enfold» er en «nødvendighet for alle som vil delta i debatten om det flerkulturelle samfunnet», som det heter på bokas vaskeseddel. 21 bidragsytere – de fleste av dem tidligere, nåværende eller kommende kulturministere –  presenterer tanker om kultur og mangfold i vår tid. På konferansen i går trakk forfatter Giske fram 1990-tallets «Ja til et fargerikt fellesskap»-kampanje som en «nærmest litt naiv tilnærming til hvordan et mangfold skal fungere kombinert med fellesskap». Kanskje ei bok kan gjøre susen, hvis den når ut over debattens innvidde. De har jo samme sosiokulturelle bakgrunn, uansett yrke og etnisitet, konstaterte statssekretær Hadia Tajik.

På det mest elegante vis rakk hun å påpeke at det ikke bare er nye landsmenn som møtes med stereotype holdninger. Unge kvinner går heller ikke fri. «Jeg registrerer at mine sidemenn snakker som fagfolk, mens jeg skal uttale meg om følelsene mine. Men det var sikkert godt ment,» sa hun tørt til debattleder Trond Giske, som på et blunk var valgkamprød helt opp til hårfestet.

FULLTREFFEREN STOPPET ikke en god diskusjon, der svenske Leif Pagrotsky reflekterte rundt det som møtte ham da han kom fra nærings- til kulturministerpost under Göran Persson: Et kulturliv som var ekstremt homogent, på alle måter: Geografisk, sosialt, økonomisk og etnisk. Dessuten var det lukket, med tette nettverk. Han snakket om det svenske kulturlivet, men det kunne like gjerne vært det norske.

Og da hadde han ennå ikke rukket å klappe for Anders Heger, PEN-leder, forfatter og hovedkonsulent i Cappelen Damm, som konstaterte at både norsk fondsbransje og Indremisjonen har langt større mangfold enn norsk kulturliv. «Det er flere med utenlandsk bakgrunn i Frp’s bystyregruppe i Oslo enn det er i styrene til Nationaltheatret, Gyldendal, Den Norske Opera, Astrup Fearnley-museet og Aftenposten. Til sammen.» Sa Heger.

MORGENBLADETS kulturredaktør Lena Lindgren manet til å utfordre «det norske», og fikk støtte fra Heger da hun etterlyste en ny nasjonal fortelling. Men hva er det norske? Og hva er norske verdier? Der traff Heger med noen visdomsord som rekker helt til neste mangfoldsår, så ta dem med deg:

«Vi forholder oss alle til vår barndom som det normale. Det jeg vokste opp med er det egentlige normale, men det som er nå, er en endring og en trussel. I det landet jeg er født var det normale at kvinner var hjemme med små barn og at man ikke kritiserte Gud offentlig. Nå er utearbeidende kvinner og kritikk av Gud en klassisk norsk verdi. Det norske er mye mer mangfoldig enn det blir hevdet. Det gammeldags norske er overrepresentert, mens det nye norske er underrepresentert i offentligheten. Og det nye norske representerer et mye større mangfold enn det som kommer fram.»