Ei kløne tilstår

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avslørende journalistikk, middelklasseversjon: Skiutstyret er det ikke noe å utsette på: Lette og fine turski, nye staver med gammeldags trinse, en slitt Fjällreven-anorakk, fancy skibukse, varmt undertøy, svigerfars gamle lue, hansker og tjukkere votter. Den røde sekken inneholder sammenleggbar spade, matpakker, toddy, kvikk lunsj, appelsin, sitteunderlag, ekstrating og en champagnekork som er prima til å gni ut smurningen med.

Det meste er på stell og ja, innledningen virker skrytende, men slapp av: Det har tatt år å få sydd sammen denne skipakka ettersom jeg liker å gå på ski, men det må tilstås: det ytre bedrar. Det kan hende noen tenker at der kommer det ei seig fjellgeit som skal sluke mil og røde T-er, en Gråtass som kjenner fjellets lunefullhet og som kan Telemark, knekk i knea, hoppe, fjellvett og skøyteteknikk. Helt feil.

Dere som tilfeldigvis er i Valdres-området i påsken, ikke la dere lure. Den blåkledde har ikke kontroll. Han er en tikkende usikkerhet. Ei kløne av rang. En uekte skiboms. En som rir på stavene. En som alltid tester ut plogmusklene. En som faller der ingen tidligere har falt. En som forsøker å stoppe tøft ved å sladde (og detter). En som er stiv i ledd og muskler. En som alltid går bakerst i familien med den tyngst sekken (en sannhet med modifikasjoner).

Årets første påsketur gikk søndag. Falt! Sto helt rolig tre meter fra en ungt par. Da var det grunn til å si høyt at det lugget. (Noe så dumt, stillestående lugging).

Sånn er det, men i år er det altså på’n igjen. Opp relativt tidlig. Kokte egg, te og mange smil rundt bordet. Tvillingene skal se en onkel som detter. Det forsonende er at viddene og fjellene aldri ler av det de ser. Selv med naturens historiske klisterhjerne.