Ei lønn å leve av

Fordelingspolitikken virker ikke. Den bremser bare farten i økningen av forskjellene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS LÆRERNE kjemper for sin arbeidstid og industriansatte for sin pensjon, kremter Fagforbundet forsiktig og ber om ei lønn å leve av. Fagforbundet er kombinasjonen av det gamle Kommuneforbundet og hjelpepleiernes Norsk Helse og sosialforbund. Det er her vi finner hendene som skal pleie oss, vaske oss, ta vare på oss, vaske dritten vår, kort sagt gjøre en jobb svært mange av oss andre ikke orker. Og deres tillitsvalgtes beskjedne krav er at ingen med mer enn ti års ansienitet skal ha mindre enn 260 000 kroner i årslønn. Det er som kjent ikke mer enn det en middels toppleder unner seg i månedslønn. Det innebærer riktignok en lønnsøkning på 20 000 kroner for omsorgsarbeiderne. Og skal de få innfridd sitt krav, skriker fattige norske kommuner i smerte. De vil heller lage bedre tjenester for kommunens innbyggere enn å søle bort alle Åslaug Hagas 5,7 milliarder kroner i lønnsøkning på sine egne ansatte.

DET ER med andre ord ikke lett. Men det er heller ikke nytt. Fordelingspolitikken som et flertall av partiene og representantene på Stortinget bekjenner seg til, virker ikke. Det vil si, den virker ikke godt nok til å redusere forskjellene i lønn og levekår. Den bremser bare farten i økningen av forskjellene. Samfunnets eliter, inklusive modernister i Arbeiderpartiet, opplever fagforeningene - og Fagforbundets leder Jan Davidsen i særdeleshet - som bremseklosser. I stedet for å ergre seg over de hensyn næringsliv, regjering og Storting til enhver tid må ta til fagforeningene, skal de takke dem. For uten dem hadde samfunnselitene kjørt i veggen med et brak. Uten ansvarlige kanaler for krav og misnøye, ender stigende og åpenbar urettferdighet med opprør. Det har vi sett siden stormen på Bastillen. Det ser vi faktisk jevnlig fremdeles i Paris\' gater. Det norske establishmentet skal være glad nordmenn ikke har franskmenns gemytt. Da kunne de ansvarlige risikert å bli gjellet, giljotinert eller satt på stake (i det minste billedlig) til spott og spe. I stedet har vi våre rituelle kontrollerte utblåsninger med tariffoppgjør annethvert år. En velsignet ventil, med tanke på alternativene.

VI ANER likevel en stigende harme og ditto utålmodighet blant arbeidstakerne. Særlig i kvinnedominerte grupper i offentlig sektor. Lærerne går til politisk streik mot dynamiske herremenn i kommunesektoren som vil styre etter moderne effektivitetsprinsipper. LOs representantskap har lagt forholdene og formuleringene til rette for at høyskoleutdannede barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer må få mer i år på grunn av etterslep. Og sjukepleiere er ideligen forbannet over at legene alltid får mer av arbeidsgivermotparten Navo enn de selv gjør. Harmen retter seg kanskje ikke først og fremst mot den kloke, lett ironiske leder i KS, Halvdan Skard, eller mot den kontante og tidvis barske forhandlingslederen Per Kristian Sundnes (som for få år siden satt på arbeidstakernes side av bordet) eller den milde, men stålsatte KS-direktøren Olav Ulleren. Nei, harmen retter seg trolig mot en tidsånd og bedriftskultur som endrer samfunn og yrkesliv på grunnleggende områder der fortjeneste og byrder blir ulikt fordelt. Den vekst og verdiskapning som de nye tider frambringer kommer ikke alle til gode. Riktignok er moderasjon viktig for konkurransedyktighet og dermed verdiskapning som skaper arbeidsplasser som vi lever av. Private direktører og kommunedirektørene gjør utvilsomt det de er lønnet for. Det ligger i deres oppdrag å holde kostnadene lavest mulig. Det er ikke ondskapen som overmanner dem straks de går inn i slike stillinger og ikler seg rollen som systemets, økonomiens og effektivitetens forsvarere. Det er systemtvangen de nærmest er nødt til å underlegge seg når de velger disse rollene for en (det må sies) relativt god lønn.

DEM harmen skulle rettes mot er de ansiktsløse krefter som river i stykker den norske blandingsøkonomien hvor noe er marked og noe er stat, noe er jungel og noe er plantet skog. Samfunnets øverste bestyrere, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen, må derfor kjenne sin besøkelsestid. De får denne ene sjansen - denne perioden - til å oppheve eller omdefinere tyngdekraften. Klarer de ikke å fordele armod og rikdom mer rettferdig, så får de ikke en ny sjanse. Da, om ikke før, kommer syndfloden.