Ei tid for alt

Vi var vitne til et lederskifte i Arbeiderpartiet i går - to måneder før landsmøtet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARBEIDERPARTIET gjorde seg ferdig med Thorbjørn Jaglands ledertid i går. Et maktskifte i Arbeiderpartiet har nesten alltid vært dramatisk på ett eller annet vis. I går ble det trist da Thorbjørn Jagland nok en gang snakket mest om forfølgelsen av seg selv og den giftige partikulturen. Utover Yngve Hågensen på første benk var det knapt mulig å finne folk som fortsatt støtter Jaglands oppgjør.

- Dette er helt forferdelig, sa en av Jaglands nærmeste støttespillere gjennom mange år. Mens Jaglands innlegg ble møtt av en forsiktig medfølende klapping, markerte landsstyret med stående applaus at Jens Stoltenberg fra nå av er kåret til leder.

Det varmet nok Jens, men må ha vært vondt for den avtroppende partilederen.

JENS STOLTENBERG var i går klarere enn noen gang om hva han mener om at Jagland fortsetter personstrid og skyldfordeling. - Det er ei tid for alt, sa Stoltenberg og gjorde det tydelig at tida for denne type diskusjoner absolutt ikke er nå. Men om Stoltenberg makter å stoppe striden, er det likevel usikkert om det er ei ny tid for Arbeiderpartiet rett rundt hjørnet. Det er åpenbart at personstriden har sugd blodet ut av partiorganisasjonen og skremt velgerne vekk, men i bunn ligger det en alvorlig mistillit til Arbeiderpartiets politikk. Allerede for åtte- ti år siden spådde den tidligere SV-politikeren Stein Ørnhøi at det ville gå med Ap som det gikk med Venstre.

Fra å være det statsbærende partiet for hundre år siden, ble det sakte, men sikkert ubetydelig. Det er langt igjen før Ap deler skjebne med Venstre, men det er likevel mange tegn som tyder på at veien opp igjen er meget bratt for dagens sosialdemokrater.

DAGBLADETS STORE valgundersøkelse i fjor viste at partiet har mistet tillit i de tradisjonelle Ap-sakene som eldreomsorg, utjevning og helse. Partiet har ikke lenger noen kjerne. De har mistet sakene som umiddelbart knyttes til Ap. Og som velgerne kan orientere seg etter og som de vet at Ap er best på uansett. Det eneste de er best på for tida, er personstrid og krangling.

DET VIRKET som om Jens hadde sett til Sverige da han holdt sitt politiske innlegg i går. Han prøver å lære av Göran Persson når han går tilbake til de klassiske sosialdemokratiske verdiene. Det handlet om solidaritet, kampen mot arbeidsløshet, kamp mot privatskoler, at Husbanken skal fortsette som nå, og styrking av folketrygden.

Da han la til at «Ap skal slåss for å gjenreise borettslagene, som er et ektefødt barn av sosialdemokratiet», fikk han applaus. Dette er vel og bra. Problemet er imidlertid at det ikke finnes fnugg av dristighet eller nytenkning i det han sier. For et år siden ledet han en regjering som skulle fornye, effektivisere og omorganisere offentlig sektor. Og tapte på det. Nå er strategien kamp mot forandring og for bevaring av gamle sosialdemokratiske ordninger.

Det er et raskt skifte Jens Stoltenberg har foretatt, men det er ikke sikkert at Stoltenbergs back-to-basic-strategi virker bedre.

FOR PARTIET FRAMSTÅR ikke lenger som ett samlet parti med et prosjekt som skal gjennomføres. Nestlederstriden viser ikke de store politiske forskjellene, men den tegner et parti som består av fraksjoner og grupper, og noen av dem er mest opptatt av å skaffe hverandre posisjoner. «Politisk lederskap» har i hele etterkrigstida vært synonymt med Arbeiderpartiet. Men partiet har ikke lenger noen autoritet overfor velgerne. Og ser heller ikke ut til å ha noen ambisjon om å lede velgerne i noen bestemt retning. Slik sett skiller de seg ikke fra de andre partiene. For å bruke et bilde fra den økonomiske debatten: Det politiske verkstedet er lagt ned - partiet leter i stedet etter tjenestene velgerne vil ha.