Einar er helten fra «Sleipner»

PORSVIK i Kvinnherad (Dagbladet): Einar Eikeland (19) er helten som beholdt roen og reddet mange av passasjerene ombord på dødsbåten «Sleipner». - Som befalselev i marinen er jeg trent til å takle stress-situasjoner. Mange trodde at de skulle dø, og mange døde.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med et 20 cm meter langt kutt i nakken og stygge merker på halsen sitter en ettertenksom 19-åring i sofaen hjemme hos foreldrene i Porsvik i Kvinnherad.

- Jeg hadde griseflaks! sier han stille til Dagbladet i natt.

Satt og sov

Sammen med tre kamerater fra marinens befalsskole på Madla var Einar Eikeland fredag kveld på vei hjem, en to dagers permisjon, før de skulle på tokt nordover.

Ved Ryvarden fyr skjer det. Båten begynner å riste. Einar og de andre passasjerene forstår at noe er galt, fryktelig galt.

- De som står faller. Vi som sitter kjenner en forferdelig risting. Etter en stund får vi høre at båten har gått på grunn. Damene som var ansatt i kiosken ombord «fryser til». Jeg merker at panikken brer seg. Kaos og redsel, sier 19-åringen med en stille stemme.

Dødsangst

Iført marineuniformen blir den unge mannen fra bygda ved Hardangerfjorden et samlingspunkt.

- Mange henvender seg til meg. Vi tar på oss livvestene, så går strømmen. Noen sekunder senere blir et nødaggregat slått på, før det igjen blir bekmørkt. Deretter slår nødlysene seg på, forteller Einar.

De får beskjed om at redningshelikoptre er på vei, mens mannskapene ombord løper forvirret fram og tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg satt oppe og bestemte meg for å gå ned og se hva som skjedde. Der møter jeg tre-fire jenter og en mann. De har panikk. Jentene, som er på min alder, tar tak i meg og er fra seg av angst. Først prøvde jeg å snakke rolig med dem, før jeg fikk jaget dem opp. Da fosset sjøvannet inn. Vinduene ble knust og stolene ble kastet rundt.

Einar forteller om dødsangst og fortvilte passasjerer som trodde de skulle død.

Desperate

- Folk var fortvilte, noen forsøkte å ta med seg bagasjen andre bare skreik av frykt.

Som siste mann kommer 19-åringen seg opp fra nederste dekk.

- Jeg fant en overlevingsdrakt og spør om det er noen som ikke kan svømme. Åtte-ti personer løper til og vil ha drakta. Jeg er sikker på at mange av dem kunne svømme! Sammen med en annen mann gir jeg drakta til en eldre kvinne. Hun var rolig, men da vi bare hadde rukket å få på henne hetta på drakta fosser sjøvannet fram. Vi blir kastet rundt. Det er det siste jeg ser av kvinnen. Jeg tror hun døde, sier Einar tydelig beveget.

Passasjerene kaster seg mot rekkverket og forsøker desperat å holde seg fast, før de blir slynget ut i det kalde sjøvannet.

Selv ble Einar dratt ned med båten som da har gått av grunna.

- Jeg vet ikke hva som skjedde. Men jeg klarte å komme meg opp igjen. Det var uvirkelig. Plutselig ble jeg kastet mot rekkverket og en jernstang klemte seg mot halsen min. Jeg satt fast. knekker rekkverket og jeg kommer meg løs, før bakhodet mitt slås mot noe jern. Deretter er jeg helt borte før jeg kommer meg opp og får hodet over vann.

I isvannet

Einar ser bare noen svake lys, fra redningsvestene, mens han hører desperate rop om hjelp. - Etter vel en ti minutters tid klarer jeg å karre meg opp i en gummibåt. Etterhvert klarer jeg å dra opp et par andre, før vi sammen klarer å dra opp andre som ligger i det iskalde vannet. Etter nær førti minutter i gummibåten, reddet Einar og de andre 18 personer.

- Til slutt var vi 18 ombord og to stykker som hang fast i ripa på gummibåten. En sandbåt med en gravemaskin kom opp mot oss. Etter en stund klarte de å navigere slik at vi kom på sida av dem. En av de andre kom seg først ombord, før jeg klarte å dra meg opp. Stormkastene gjorde det vanskelig. Plutselig lå gummibåten ved ripa, sekunder senere var det tre meter opp, det var grusomt. Etter det som Einar minnes som en uendelig lang tid, klarte de sammen å få reddet alle 20 over i sandbåten.

For å hindre at noen skulle falle fra, forsøkt Einar og de andre å holde varmen sammen i gummibåten.

- Vi tok på hverandre, snakket med hverandre og til slutt forsøkte vi å synge sammen. Men vi klarte ikke å finne en sang som alle kunne.

- Min plikt

Først ved 2-tiden natt til lørdag kom Einar Eikeland og de 19 andre til land. Flere av de andre passasjerene ombord i «Sleipner» har rost den unge mannen fra Kvinnherad, for hvordan han beholdt roen, taklet stresset og konsentrerte seg om å hjelpe andre.

- Vi har jo trent på befalsskolen i det å takle stress. jeg gjorde jo bare min plikt som medmenneske.

I dag skulle Einar ha reist ut på havet igjen. Sammen med de andre befalselevene skulle han ha vært med på et tokt nordover med et marinefartøy.

- Nå er jeg sykmeldt i to uker, men jeg regner med å være tilbake etter en uke. Jeg skal ut på sjøen igjen, sier 19-åringen.

<B>I TRYGG HAVN: </B>Einar er hjemme igjen hos foreldrene Elise og Jan Olav Eikeland i Kvinnherad.