Eksemplets verdi

Franske fallskjermsoldater tydde til tortur under Algerie-krigen. Pentagon fant ut at det kunne være noe å lære.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Den algeriske filmen fra 1965, «Slaget om Alger», i regi av italienske Gillo Pontecorvo, er nettopp blitt satt opp igjen på to kinoer i Paris. Den er brennaktuell. Parallellen til Irak er slående. Det innså også det amerikanske forsvarsdepartementet, som flere ganger har vist filmen for staben. Den har også triumfert på amerikanske kinoer. Det er ikke bare Pentagon som trekker paralleller. Enkelte sekvenser er som å se bilder fra Abu Ghraib-fengselet.

FILMEN HANDLER

om kampen om Algeries hovedstad. Krigen i Algerie, som i 130 år hadde vært fransk, begynte i november 1954. To år seinere trappet frigjøringsfronten FLN opp bombeattentatene i Alger. I januar 1957 ga den franske regjeringen general Jacques Massu full politimyndighet over Alger. «Slaget om Alger» viser en kamp med motstand og terror på den ene siden og undertrykkelse og tortur på den andre. Det er en såkalt usynlig krig, der man aldri kjenner igjen ansiktet på fienden. Også slørkledde kvinner bærer våpen og bomber, som i Midtøsten i dag. For å sprenge FLNs nettverk i kasbahen tyr de profesjonelle franske fallskjermsoldatene til utstrakt bruk av tortur. Tanken er at ved å «oppnå informasjon» om terrorattentater kan man spare liv. Massus menn, som ofte hadde bekjempet nazismen, rettferdiggjør sine handlinger som «nødvendige». Målet blir da også oppnådd. Frankrike vinner slaget om Alger - inntil Algerie blir uavhengig i 1962.

FRANKRIKE VANT

en militær seier i Alger, men bruken av tortur ble sterkt kritisert. Prefekten i Alger, Paul Teitgen, gikk av i protest. Offiserer, prester og kjente intellektuelle som Sartre og Mauriac protesterte indignert. Den fjerde republikken vaklet. Til slutt overtok de Gaulle makta i 1958. Det skulle bli han - en general - som til slutt løste Algerie-konflikten.

«SLAGET OM ALGER»

er produsert av Yacef Saadi, som selv var en av FLNs sjefer i Alger inntil han ble arrestert - og torturert. Han spiller sin egen rolle i filmen, som vant Gulløven i Venezia i 1966. Men den ble ikke vist i Frankrike før i 1971 og måtte tas av etter flere bomber der den ble vist. Så gikk den i glemmeboka til den ble hentet fram igjen av Pentagon i 2003. Uten tvil for å lære av franskmennene og unngå å gjøre samme feilene. Som spesialisten Garry Casimir sier det: «Filmen kan bli sett som en sannhetsfilm av hva som skjer når en vestlig nasjon tvinger seg på et muslimsk folkeferd.»

ALGERIE ER IKKE

Irak, og forholdene kan heller ikke sammenliknes. Men kampen en utenlandsk militærmakt fører mot en «usynlig» motstandsbevegelse likner. Og amerikanernes framferd i Irak, som franskmennenes i Algerie, viser hva som kan skje når et demokrati ikke lenger følger sine egne prinsipper. Tortur er tidløs og universell.