Onsdag klokka 09.14 hadde det gått elleve uker siden siste sikre livstegn fra antatt bortførte Anne-Elisabeth Falkevik Hagen (68). I forrige uke valgte politiet å gå ut offentlig med saken, med et ønske om informasjon og kommunikasjon med de antatte kidnapperne.
FBI koblet inn i forsvinningssaken
Dagbladet har bedt Ivar Fahsing, forsker ved Politihøgskolen og fagansvarlig for videreutdanning av drapsetterforskere, om å vurdere saken ut fra informasjonen politiet har offentliggjort til nå.
- Uansett hva som har skjedd, er denne sakstypen det mest krevende jeg kan forestille meg å stå overfor. Det er politiets verste mareritt, slår han fast.
Siste sikre livstegn
Tirsdag ga politiet opplysninger om fire viktige tidspunkter fra 31. oktober i fjor - dagen Hagen forsvant:
- Omtrent klokka 09.00: Tom Hagen dro på jobb.
- 09.14: Anne-Elisabeth Falkevik Hagen var i en telefonsamtale med et familiemedlem. Dette er siste sikre livstegn fra henne.
- Omtrent 13.30: Tom Hagen var tilbake i boligen til ekteparet i Sloraveeien på Fjellhamar i Lørenskog.
- Omtrent 14.00: Politiet ble varslet om at Anne-Elisabeth Falkevik Hagen var savnet. Timer seinere skal Tom Hagen ha møtt en sivil politibil på en bensinstasjon.
Slik jobber politiet med tipsene: - Et puslespill som skal legges
At Anne-Elisabeth Falkevik Hagen kan ha vært fri i flere timer uten å ha gitt livstegn, er ikke nødvendigvis mistenkelig.
Fahsing forteller at det første en etterforsker vil tenke er: «Er dette avvik fra den savnedes normale mønstre, eller vanlig aktivitet?». Noen strør om seg med livstegn, mens andre ikke gjør det.
- Ekstremt bekymringsfullt
Han sier at alt må settes inn i riktig kontekst, og at det er derfor politiet jobber med kontinuerlig utprøving av nye hypoteser.
- For en 68 år gammel kvinne er ikke dette nødvendigvis mistenkelig, sier Fahsing og følger opp:
- Men hvis dette er siste sikre livstegn siden hun forsvant i slutten av oktober, er dette naturligvis ekstremt bekymringsfullt i seg selv.
Fahsing understreker at han ikke kjenner sakens detaljer, og derfor uttaler seg på bakgrunn av egen erfaring.
Han har blant annet lang praksiserfaring som etterforsker fra Kriminalavdelingen i Oslo politidistrikt og ved «mordkommisjonen» på Kripos. Han har også skrevet en doktoravhandling om beslutningstaking i kriminaletterforskning, flere bøker om organisert kriminalitet og politiets egen lærebok om etterforsking.
Den største utfordringen
Forrige uke fortalte etterforskningsleder Brøske at det foreligger alvorlige trusler og et krav om at løsepenger utbetales.
Politiets hovedteori er at dette dreier seg om en bortføring og en påfølgende utpressing. At det er en svært krevende form for kriminalitet, er det lite tvil om.
De antatte kidnappernes største utfordring – og som åpenbart vil være i deres interesse, ifølge Fahsing – er å dokumentere at offeret fortsatt er forholdsmessig uskadd.
- Det er åpenbart at dette er av kidnappernes interesse for å opprettholde motivasjonen til å utbetale løsepenger. Samtidig vil all kommunikasjon øke faren for å legge igjen spor som kan avsløre dem, sier Fahsing.
Livstegn
Hittil har de antatte kidnapperne ikke dokumentert at Hagen fortsatt er i live. Det har heller ikke foregått verbal kommunikasjon med dem som har krevd løsepenger. Det benyttes en digital kommunikasjonsform, og politiet har ikke kommunisert med dem siden saken ble offentliggjort for ei uke siden.
De antatte kidnappernes andre store utfordring er å holde et offer fanget over tid, ifølge Fahsing. Dette øker risikoen for feil og rømningsforsøk, som kan føre til at gjerningspersonene fristes til å benytte vold for å skremme eller pasifisere offeret.
Foreløpig etterforskes saken som frihetsberøvelse, og etterforskningsleder Tommy Brøske har gjentatt budskapet om at «selv om det ikke har kommet livstegn fra fornærmede, har det heller ikke kommet tegn på at hun ikke er i live».
Må ta høyde for alt
Fahsing påpeker at en av politiets største utfordringer er at de må ta høyde for absolutt alt – inkludert at den savnede er alvorlig skadd eller ikke lenger i live.
- I England har man et system hvor man gjennomfører strenge, systematiske undersøkelser for å finne livstegn på savnede personer: Har det vært kontakt i nettverket? Aktivitet på bankkonto? Reiseaktivitet? Aktivitet på sosiale medier? nevner Fahsing som noen av undersøkelsene politiet gjennomfører.
- Dersom man systematisk har dokumentert at det ikke finnes tegn til liv, så kan man etter minimum fire uker gå til retten og formelt iverksette en drapsetterforskning uten at det foreligger et lik.
- Jeg vil tro at forsvinningssaken på Lørenskog også inkluderer et slik scenario, og mest sannsynlig har dette vært gjort siden dag én. På den annen side må naturligvis alt gjøres for å finne henne uskadd, sier Fahsing og legger til at det er håp så lenge det motsatte ikke er bekreftet.
Familiens budskap: - Ønsker bedre kontakt med de antatte kidnapperne
Mistenker utlendinger
På spørsmål om hvorfor dette skjer her i Norge, svarer Fahsing at det mest oppsiktsvekkende er at vi ikke har flere slike saker.
- Vi er et veldig åpent samfunn med lav grad av personlig sikkerhet og relativt mange velstående mennesker. Kriminalitetsformen har vært relativt vanlig i mange av våre naboland over flere år.
- Det har en sammenheng med at utviklingen har ført til at vi sikrer verdiene våre hardere. Konsekvensen av at vi nå sikrer pengeobjektene og større kontantbeholdninger så godt, er at man nesten ikke får tilgang på dem på andre måter enn gjennom utpressing.
Risiko ved løslatelse
Han mener også at økende forskjeller og økt mobilitet i Europa øker faren for oversmitting av nye kriminalitetsformer. Grunnen til at vi har relativt lite kriminalitet i Norge er at vi har veldig lav forekomst av fattigdom.
- Mye tyder derfor på at dette ikke er norske gjerningspersoner. Og den viktigste grunnen til det er rett og slett at vi ikke har en tradisjon for slik type kriminalitet i Norge.
At gjerningspersonene ennå ikke har dokumentert at Hagen fortsatt er i live, kan imidlertid indikere at de ikke er spesielt profesjonelle, ifølge Fahsing.
En mulighet man heldigvis ofte ser – sier Fahsing – er at gisler slippes fri når de innser at kravene ikke vil kunne innfris.
- Det er viktig å huske at kidnappere som driver med utpressing ikke har noen interesse av å skade offeret. På den annen side kan det å løslate noen også øke risikoen for identifisering av gjerningspersonene, avslutter han.
