Ekspertenes dilemma

Direktør Nils Butenschøn refser Norge i Dagbladet 8. november for å bruke dobbeltmoral og adlyde USA i sin stemmegivning i FN om konflikten i Midtøsten. Stemmegivningen er ikke lett å forstå, men femti år med fordømmelse av Israel i FN har dog hatt liten effekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å fokusere på FN er en avsporing som viser avmaktsfølelsen blant ekspertene. Norges viktigste rolle er ikke som tilrettelegger av forhandlinger. Norge yter stor bistand til palestinerne. Vi er største sponsor etter folketall til UNRWA, UD leder arbeidet for å samle penger til å bygge den palestinske stat, og vi leder observatørene i Hebron. Det norske folk driver mye frivillig innsats og bygger dialog mellom folkene. Det er ingen tvil om nordmenns solidaritet, og vi vil at konflikten skal løses gjennom fredelige forhandlinger. Bare UD vet om vi kritiserer Israel for uakseptabel voldsbruk i diplomatiske kanaler, og UD burde nok lest reaksjonene i Norge bedre og stått tydeligere frem i media i denne krisen.

Langt til avtale

Den nåværende krisen er dypt alvorlig, men vil neppe utløse en regional krig. Til det er støtten til palestinerne for lunken i de arabiske landene. De bruker sterke ord mot Israel og gir litt penger, men gjør lite utover å fryse allerede kalde relasjoner. Å sikre egen økonomisk vekst har prioritet. Krisen truer slik vekst og kan rokke ved stabiliteten i regionen, særlig i noen av regimene.

Krisen betyr at det er langt til en fredsavtale og enda lenger til varig fred som folkene aksepterer som rettferdig. Over to hundre liv er gått tapt og flere dør daglig enn under forrige intifada. Situasjonen er fryktelig spent. De politiske lederne spiller høyt. Første prioritet må være å roe forholdene på bakken og finne veier ut av den akutte krisen. Det er riktig av Norge å kreve at begge sider avslutter kamphandlingene, for å spare liv og hindre at situasjonen løper helt ut av kontroll. Den kan nemlig lett bli verre. Hittil har palestinerne kontrollert bruken av våpen, som det er rikelig av, selv om det er håndvåpen.

Skarp ammunisjon

Det er tragisk at selv fredsaktivistene på begge sider står så langt fra hverandre. Palestinerne føler seg latt i stikken. På israelsk side skjønner man ikke at Arafat avslo Baraks fredstilbud. Når deres tanks skyter på mål i Ramallah, føler Israel seg, paradoksalt nok, omringet og truet. Selv radikale krefter aksepterer at Israel må forsvare seg med skarp ammunisjon, og syns palestinerne utnytter internasjonale media. I økende grad ønsker opinionen atskillelse.

Vi må antakelig oppgi premisset i Oslo-prosessen om at alle de viktigste spørsmålene skal løses i en endelig avtale. Å avslutte okkupasjonen er en forutsetning for å finne løsninger for Jerusalem, flyktninger og bosettingene. Israel bør ha egeninteresse av å trekke seg ut med henvisning til Oslo-avtalen og overlate territoriet til palestinernes selvstyre. Arafat kan så erklære sin stat. For Israel er problemet som i Libanon, nemlig at de okkuperer. Den eneste mulige løs-ningen kan være ensidig til-baketrekning.

Regional konflikt

Krisen viser tydelig at konflikten er regional. Israel vil bare oppnå sikkerhet når landet blir anerkjent i regionen og relasjonene blir normalisert. Nå skjer det motsatte. Flyktningene og de hellige stedene berører alle landene i regionen, og de aksepterer dårlig at Arafat gjør sololøp.

Norge bør trappe opp sin regionale politikk. Vi må øke bistanden til land med mange flyktninger. Vi må i bedre dialog med Syria, Libanon, Jordan, Saudi-Arabia og Egypt. Å konsentrere seg om forhandlingene mellom Israel og PLO er feil, selv om rampelyset er skarpest der. Spørsmålet er om Norge klarer dette med alle nye oppgaver som kommer. Allerede nå overlater UD i for stor grad den regionale arenaen til de arabiske landene selv, til USA, EU og kanskje Frankrike.

Debatten skjemmes av at gamle motstandere av Oslo-prosessen bruker krisen til å vise pekefingeren og si «hva var det vi sa!». Fortell heller hva som kan gjøres konkret. Så kan diplomatene bruke pekefingeren konstruktivt på vegne av oss alle.