Ekstrem makeover

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hitler didn’t Twitter», sa den britiske krigshistorikeren Michael Burleigh til The Guardian i går, som svar på om fascismen er på marsj i Europa igjen. Den sterke framgangen for mange høyreekstreme partier i valget til Europaparlamentet, bør altså ikke bekymre oss noe særlig, siden dagens fascister har lært seg moderne kommunikasjonsmetoder og ikke løper rundt i gatene i brune skjorter.

Burleigh er ikke den eneste som nå avfeier potensialet til den nye fascismen fordi den ikke opptrer nøyaktig som på 30-tallet. Flere historikere og kommentatorer har de siste dagene pekt på alle forskjellene mellom vår tid og mellomkrigstida. Og det er utvilsomt sant at mange av forutsetningene for fascismens og nazismens gjennombrudd den gangen, ikke er tilstede i Europa i dag. Vi har ikke nettopp gjennomlevd første verdenskrig, den økonomiske krisa har ikke like store dimensjoner som på 30-tallet, vi har ingen bolsjeviktrussel i øst. Alt dette er viktig å ta med i vurderingen av hvor farlige de nye høyreekstreme bevegelsene er og kan bli.

Men vi må ikke stirre blindt på historien og vente på tegn til at den skal gjenta seg etter en forutsigbar mal. Det er poenget til en annen verdenskjent britisk historiker, Eric Hobsbawm, som påpeker at totalitære trusler kan komme i mange og nye former, og bruker Berlusconi som eksempel. «Han er ikke høyreekstrem på den samme måten som Hitler, men han er en trussel mot demokratiet. Italia er blitt et vesteuropeisk motsvar til den typen overstyrt demokrati som du finner i Russland». Italia er også et godt eksempel på fleksibiliteten mange av de klassiske fascistene oppviser – der la fascistpartiet seg nylig ned, for å smelte sammen med Berlusconis parti.

I sin nye roman «Grense Jacobselv» gir Kjartan Fløgstad et viktig og brennaktuelt bidrag til vår forståelse av fascismens karakter, gjennom å vise nettopp hvor tilpasningsdyktig og flytende den er. Et annet bidrag kommer innenfra, fra en av den nye høyreekstremismens viktigste frontfigurer, Nick Griffin, lederen for British National Party. Griffin har ledet partiet sitt gjennom en ekstrem makeover – fra å være en totalt marginalisert klubb for slåssnazister, til et polert og proft parti som nå skaffet seg to mandater i Europaparlamentet. En hovednøkkel har vært det kyniske skiftet av fiende. Ut med jødene – inn med muslimene. Det spesielle med Griffin er h ans åpenhet om det, i taler og i partiets internavis:

«Vi hamrer på om islam. Hvorfor? Fordi det er det eneste som vanlige folk der ute kan forstå. Det er det redaktører selger aviser på. Hvis vi skulle angripe en annen etnisk gruppe – noen sier vi burde angripe jødene... Men vi må komme til makten. Og om jødene var den saken vi snakket om, når pressen ikke snakker om den, ville allmennheten bare tro at vi var spik spenna gærne.»

Le Pens Front National var de første som gjorde muslimhets til en hovedstrategi, og suksessoppskriften har senere blitt fulgt av høyreekstreme partier i hele Europa. Fascismen har brukt muslimhetsen til å gjenoppfinne seg selv, til å gjenoppstå som en betydelig politisk faktor. Hadde Griffin’ene marsjert rundt i gamle brunskjorter, ville ingen tatt dem alvorlig. Det er når de twitrer i dress at det virkelig er fare på ferde.