Ekstremfeministen

Hun er svensk og skylder på mannen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GUDRUN SCHYMAN KOMMER. Den karismatiske svenske tidligere Vänsterparti-lederen skal mandag på feministisk besøk hos Kvinnegruppa Ottar. Schyman har det siste året sittet i Riksdagen som uavhengig feministrepresentant. I april i år presenterte hun organisasjonen Feministiskt initiativ for svensk offentlighet. Det er ennå ikke sikkert om de vil stille til valg i 2006. De er i alle fall et kraftig varselskudd om hvor skoen trykker hos kvinnelige velgere. Og allerede har temperaturen steget flere hakk i den politiske debatten. Svenske feminister har som kjent alltid vært tøffere i klypene enn norske. Og nå er Gudrun Schyman, klartenkt bråkmaker og sosialist med guccitendenser, i ferd med å bygge seg opp til den kanskje tøffeste av dem alle. Riktignok har hun både skattesnusk og skandaler i fylla på rullebladet. Men hun er venstresidas ubestridte velgermagnet. Dessuten er hun uredd og biter uten å vise hensyn.

SVENSK FEMINISME er en politisk maktfaktor i motsetning til den norske, som slett ikke preger de politiske partiene. Schyman står selvfølgelig også bak aksjonen Feminister mot EU-grunnloven. Men nå hagler plutselig beskyldninger om mannehat der det før hersket svensk enighet om at f.eks. voldsovergrep mot kvinner er et kollektivt mannlig ansvar. Riktig, Schyman har tidligere foreslått en særskatt for menn som konsekvens av all elendigheten de steller til i samfunnet. I det hele tatt er menns vold mot kvinner et tema som har satt preg på den svenske lovgivningen. Kriminaliseringen av horekunden er bare ett av virkemidlene for å beskytte kvinner og barn mot mannen. Men nå har motkreftene meldt seg. Etter at Feministiskt initiativ kom på banen, har svensk TV vist dokumentaren «Kjønnskrigen», en film med mye og tendensiøs «krøssklepping». Debatten etterpå har vært hard fordi kvinnen bak dokumentaren, Evin Rubar, angivelig fyrer opp under fordommer og setter både ekstreme og mindre ekstreme feminister i søkelyset uten sammenheng. Gudrun Schyman advarer på det sterkeste feminister mot å gå på limpinnen.

«ALLE MENN ER DYR,» sa nemlig lederen for den svenske krisesenterbevegelsen ROKS i en debatt etter TV-dokumentaren der også den norske kjønnsforskeren Eva Lundgren ble utpekt som frontkjemper for ekstremistene. Dermed skal forskningen hennes granskes av kolleger ved Universitetet i Uppsala der hun er tilsatt som professor. Det er som kjent mange virkelighetsbeskrivelser der ute. Noen av de mer sensasjonelle har alltid vært Eva Lundgrens, enten det gjelder teorier om satanistiske rituelle overgrep eller «normaliseringsprosessen», som ifølge Klassekampens kilde (08.06.05) går ut på at kvinner gjøres til kvinner gjennom å tilintetgjøres. Schyman har på sin side avslått å ta avstand fra uttalelsen om at alle menn er dyr, for å bli stuerein igjen. Hun vil tilbake til konklusjonen fra i fjor om at menns vold mot kvinner ikke er et kvinnespørsmål, men et kollektivt mannlig ansvar.

ET SPLITTER NYTT feministisk venstreparti kan vente seg tre typer anklager i tillegg til å bli latterliggjort: Å hisse til kamp mot mannen. Å trekke oppmerksomheten bort fra det sosialistiske alternativet. Å overse at det er like store forskjeller mellom kvinner som det er mellom menn og kvinner. Gudrun Schymans svar er at feminister erkjenner at det finnes mekanismer og forskjeller i samfunnet som ikke beror på annet enn forskjell i kjønn. Og at halvparten kvinner i Riksdagen likevel ikke har ført til likelønn eller svekkelse av de mannlige maktstrukturene. Selv ikke da utredningene kom, som skulle sette fart i tiltakene mot vold mot kvinner, skjedde det noe vesentlig nytt, ifølge Schyman. Maktanalysene var det lite å utsette på. Derimot fikk de ingen konsekvens. Men nå er feministene her, skryter Schyman på e-post til alle som vil ha brev. Allerede nå lyder hurraropene, hilser Schyman etter at mediene nøkternt beskrev organisasjonen hennes som skreddersydd den hvite middelklassens akademikerfeminister.

SAKEN ER NOK at Schymans feminister først og fremst har satt fart i debatten om hva feminisme er, og særlig om hvem som er ekstremfeminist og mannehater, i tilfelle noen etterlyser en samfunnsomveltende konsekvens av initiativet. Hos oss har mannehaterne alltid vært Kvinnegruppa Ottar, uten at jeg kan belegge påstanden. Likevel unner jeg den norske offentligheten en skikkelig stiv feministisk kuling, etter at venstresida i norsk politikk ikke har maktet å kvinne seg opp til å få avskaffet abortnemndene engang. Vi får stole på Ottar.