Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Eldrebølgens århundre

En eldre befolkning vil bruke mindre, men spare mer enn en yngre. Framsynte 30-åringer bør tenke igjennom hva det betyr for økonomien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ EN HIMMELFARTSDAG

må vi kunne unne oss et visst perspektiv over tingene: Den siste tidas massedemonstrasjoner i Europa mot reduserte pensjoner og offentlige velferdsordninger er uttrykk for en samfunnsstruktur som knaker i sine sammenføyninger. Vi opplever igjen at massene i Paris «stormer Bastillen», selv om det nå er snakk om Place de la Bastille, der det forhatte fengselet fra revolusjonen i 1789 lå. Om historikeren Eric Hobsbawm (86) hadde fått leve ut dette århundret, kunne han føyd nok et historieverk til sitt bindsterke forfatterskap: «Eldrebølgens århundre». Han kalte det 20. århundre for «Ekstremismens tidsalder». I det 21. århundre vil trolig de demografiske endringene spille en like stor rolle i samfunnsutviklingen som varme og kalde kriger gjorde i forrige århundre.

HVA SKJER?

Befolkningen, først og fremst i de industrialiserte landene, blir eldre. Fødselstallene er lave. De store barnekullenes og babyboomenes tid er forbi. De gamle imperialistmaktene er over middagshøyden. Europa vil bli verdens gamlehjem. Spanjoler og italienere har omsider begynt å gi kvinner lønnet arbeid. De har på sin side sluttet å lage barn, siden arbeidslivet og velferdsordningene i gamle macho-samfunn ikke er tilpasset yrkesaktive kvinner. De yrkesaktive vil derfor i framtida ikke være mange nok til å makte å innfri løftene om framtidige pensjoner. Derfor må de reduseres eller privatiseres før eldrebølgen kommer fra 2010. Men eldrebølgen vil først og fremst gå ut over framtidige pensjonistgenerasjoner. Mens 68-generasjonen kan hvile ut etter et interessant og selvrealiserende yrkesliv med gode pensjoner, opptjent i gode tider, må dagens 30- og 40-åringer belage seg på tøffe tider livet igjennom. De kan glemme fete førtidspensjoner og det glade liv på golfbanene på Costa del Sol. De må være innstilt på å jobbe til krampa tar dem. De vil få valget mellom et langt yrkesliv og kortvarig pensjonsalder med relativt god pensjon eller en langvarig pensjonisttilværelse, fra 62 år, i relativ fattigdom.

MEN HVA SKJER EGENTLIG

med økonomien i et land hvor hver femte innbygger er over 67 år, slik situasjonen vil være her i landet i 2050? En ting er at det koster å holde de eldre i live. En annen ting er at de eldre bruker mindre penger enn de unge. De kjøper mindre. Selv om framtidige gamle ikke blir som dagens gamle, vil det fortsatt være slik at eldre sparer mer enn unge. Og når befolkningen blir eldre, går sparingen opp og forbruket ned. Det vil hemme veksten. Hvem investerer i et land hvor vekstevnen er liten? Mye av det de gamle har til overs, vil de derfor investere i selskaper utenlands. Det er det japanerne gjør nå.

FORSKNINGSLEDER

Per Richard Johansen i Statistisk sentralbyrå har i flere år interessert seg for eldrebølgen. Han mener Japans økonomiske problemer har klar sammenheng med den kommende eldrebølgen, siden den kommer først til Japan. Hva kjennetegner japansk økonomi nå? Deflasjon, stigende arbeidsløshet, tilnærmet nullrente og nullvekst. Johansen tror de samme tingene kan skje i Europa, som får eldrebølgen noe år etter Japan. Og problemene starter selvsagt ikke når bølgen først skyller. De starter når vi forbereder oss på å møte bølgen, altså når vi begynner å spare for ikke å bli overskylt, slik finansministrene i Norge og i EU-landene gjør nå.

LYSPUNKTET ER

, ifølge Johansen, at ulik aldersstruktur i ulike land og regioner kan skape utjevning og dermed økt velstand i verden totalt sett. Hvis eldrebølgen i Europa fører til lavere forbruk og verdiskaping, kan økt sparing komme u-landene til gode. Der er befolkningen ung, prisene lave og vekstpotensialet stort, slik forholdene var i Norge ved begynnelsen av forrige århundre. Norge ble bygd på lånte penger. Utenlandsk kapital bidro til å bygge opp kraftkrevende industri, som den norske staten og norsk næringsliv seinere ble i stand til å overta. Begge parter tjente. Utenlandske kapitalister fikk sin avkastning, nordmenn sin industri, sin vekst og sin velstand.

Kan disse erfaringene overføres til vår nære framtid? I så fall kan revolusjonære 68-ere oppleve at deres mål om en mer rettferdig verden blir oppfylt ved at de som gamle og formuende fulgte en kapitalistisk logikk. Artig tanke.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media