Eldresorgen

Det må bli mer rock \'n\' roll i eldreomsorgen, sier Jens Stoltenberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA JEG VAR UNG, omtrent halvparten så ung som statsminister Jens Stoltenberg er nå, var det noen i min omgangskrets som stiftet «The house of no return». Det skulle bli et alders- og sykehjem tilpasset vår generasjon. Stifterne var så klarsynte (eller realistiske) at de så for seg en privatisert eldreomsorg. Til tross for sterk sans for offentlig finansiert velferd, innså de at deres særlige behov for utsøkt og individuell pleie måtte finansieres fra andre kilder. Alle medlemmer forpliktet seg til å betale en årsavgift. Den skulle settes inn på et fond som så skulle vokse, omtrent som oljefondet, slik at bygninger og ansatte ville stå klar i god tid før vi fant tida moden for å rykke inn med våre gamle vinylplater og høreapparater. Først og fremst var dette en morsom tanke. En hylende morsom tanke, fjernt fra alderdom og pleietrengende foreldre. Man så for seg uendelig mye hygge på veien, spesielt for stiftelsens styre, som skulle forvalte dette tenkte fondet, i en atmosfære av stearinlys, rødvin og rock \'n\' roll.

NÅ LER JEG IKKE LENGER, selv ikke når jeg leser at Stoltenberg faktisk følger vår gamle tanke og sier det må bli mer «rock \'n\' roll i eldreomsorgen». Heller ikke når han lanserer en fem millioner kroners satsing på «Den kulturelle spaserstokken». Den skal blant annet muliggjøre turer, dansetilstelninger, tandemhopp i fallskjerm m.m. Formålet er godt. Tanken er å gi de eldre et bedre aktivitetstilbud. Men den muntre tonen i budskapet tyder på at Stoltenberg fortsatt er en ung mann, med friske, oppegående foreldre. For tilværelsen for dem som er på sykehjem er alt annet enn rock \'n\' roll. Det nærmeste jeg har kommet hissige rytmer ved sykehjemmet hvor min far bor, er når beboere og pårørende ved ulike anledninger synger «Kjerringa med staven» og «De nære ting», til gitar- og trekkspillakkompagnement. Spaserstokker ser jeg nesten ikke. Det er nærmest diskvalifiserende å være så funksjonsdyktig at man kan gå med stokk. De fleste har behov for rullestol når de først får sykehjemsplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«TIDLIGERE kom beboerne til sykehjemmet i drosje, med kofferten i hånda. Nå kommer de i ambulanse», sier en av de sykehjemsansatte som er gjengitt i en artikkel i legenes tidsskrift. Der gjengis resultatene av en spørreundersøkelse blant leger og pleiere i sykehjemstjenesten. 92 prosent av sykepleierne og 79 prosent av legene svarer at ressursmangel og nedprioriteringer medfører betydelige belastninger for de ansatte. Og da kan vi bare forestille oss hvilke belastninger det påfører sykehjemmenes beboere.

FILMSKAPEREN Margreth Olin ble intervjuet i NRK Søndagsavisa sist helg og formidlet med innlevelse hvordan hun, i forbindelse med filmen «Dei mjuke hendene» fra 1998, hadde opplevd sykehjemspasientenes situasjon: De kommer seg nesten aldri ut. De er ikke bare stengt inne i en bygning, men i sin egen kropp, som ikke lenger vil lystre dem. Men de har fremdeles et hjerte og et følelsesliv som da de var unge, der de sitter i sitt, mest sannsynlig, aller siste enerom. Olin oppfordret oss til heller å snakke om «eldresorgen» enn om «eldreomsorgen». Og den faglige versjonen av samme budskap finner vi i legetidsskriftet: «Tid synes å være et av de største knapphetsgoder». «Personalmangel gir lavere trivsel og lavere kvalitet på tjenestene». «Pasientenes behov for fysisk aktivitet, sosial kontakt samt psykisk helsehjelp (blir) mangelfullt ivaretatt».

I EN SLIK SITUASJON er det imponerende å holde livsmotet oppe. De gamle vil, som oss alle, ha nærhet, kontakt, bety noe, være noe, snakke med noen om ting som opptar dem. For å ivareta alle deres individuelle behov springer tapre, lavtlønte og underbemannede pleiere og gjør så mye de rekker. Jeg ser hvordan sykehjemmets administrasjon utviser kreativitet for å strekke ressursene lengst mulig. Flere enn jeg blir rørt når en liten filippinsk trio, en far og to døtre, kjenninger av en ansatt på min fars post, leder forsamlingen gjennom Prøysens viser. Og litt blanke i øynene blir vi når presten John på 90, i elektrisk rullestol, takker trioen for innsatsen og forteller at alle gleder seg til disse stundene annenhver uke.

JEG GLEDER MEG til å se at de 2,5 milliarder kroner Stoltenberg nå lover til eldreomsorg neste år, virkelig kommer pleietrengende og pleiere til gode.