KNEBLET?: Denne uka brukte nestleder Per Sandberg talerstolen til å si at han ble kneblet. Han sa også noe annet som fikk mer oppmerksomhet, men det egentlige budskapet fra ham og Siv Jensen denne uka har vært at Ap forsøker å kneble dem, skriver Marie Simonsen. Foto: Jacques Hvistendahl
KNEBLET?: Denne uka brukte nestleder Per Sandberg talerstolen til å si at han ble kneblet. Han sa også noe annet som fikk mer oppmerksomhet, men det egentlige budskapet fra ham og Siv Jensen denne uka har vært at Ap forsøker å kneble dem, skriver Marie Simonsen. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Elefanten i rommet

Det er ikke de hatefulle ytringene som mangler plass, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SOM DUKKER NED i kommentarfeltene på nettet kan raskt få inntrykk av at vi har et alvorlig problem i Norge. Jo da, det er ille med muslimer, feminister og sosialister, men verst av alt; det er ikke lov å sjikanere dem. Folk blir kneblet og sensurert.

Se bare på Frp.

Ja, se på Frp, som er det nest største partiet på Stortinget og har fri adgang til landets fremste talerstol og dessuten alle mikrofoner de måtte orke å snakke i.

Denne uka brukte nestleder Per Sandberg talerstolen til å si at han ble kneblet. Han sa også noe annet som fikk mer oppmerksomhet, men det egentlige budskapet fra ham og Siv Jensen denne uka har vært at Ap forsøker å kneble dem.

Nå vil de ha slutt på borgfreden.

AV FORSTÅELIGE GRUNNER har det offentlige ordskiftet denne høsten vært preget av at en høyreekstrem terrorist tok livet av 77 mennesker. Hans begrunnelse for udåden har plassert noen ord og holdninger der de hører hjemme.

Selv om Siv Jensen kort etter 22. juli insisterte på at hun fortsatt ville bruke et ord som snikislamisering, har hun ikke gjort det av den enkle grunn at uttrykket er hyppig brukt av Breivik og han meningsfeller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Påstander om at det multikulturelle samfunnet river Norge i filler, er ikke lenger en enkel provokasjon, men direkte knyttet til en ideologi som har endt i død og fordervelse.

Det er fortsatt mulig å forfekte slike synspunkter, og det blir stadig gjort på nettet og den siste tida i Dagbladets debattspalter av Peder Jensen, aka Breiviks store forbilde Fjordman. Men da vil de møte en motstand som tar dem på det dypeste alvor. De vil ikke lenger bli avvist som lefling og populisme, men satt inn i en større sammenheng.

DEN GRYENDE ERKJENNELSEN om at det nettopp er en sammenheng mellom ord og handling, er vanskelig å håndtere i et land som til nå med få unntak har vært forskånet for politisk og rasistisk vold.

Vi er påpasselig med å understreke at Breivik alene har ansvaret for 22. juli, men vi kan heller ikke isolere hans dødelige ideologi i en boble. Han vokste opp midt i blant oss og fant næring til sitt forkvaklete hat i det norske samfunnet. Å lese hans manifest er som å befinne seg i et endeløst og umoderert kommentarfelt i vanlige nettaviser.

Det skiller seg ikke dramatisk fra ytringer som mange lirer av seg, både anonymt og under fullt navn. Flere av hans påstander er gjenkjennelig fra den politiske debatten.

DEN ERKJENNELSEN betyr ingen knebling av innvandringskritiske meninger. Det er tverrpolitisk enighet om en streng innvandrings-
og asylpolitikk, og det har ikke manglet på problematisering av det flerkulturelle samfunnet de siste åra.

Tvert om har innvandring en uforholdsmessig stor plass i den politiske debatten, og da sjelden med positivt fortegn.

Vi skal ikke være naive, er blitt høstens mantra. Men det er naivt å tro at en slik monoman negativitet ikke bidrar til å skape fiendebilder og frykt. Det gir grobunn for konflikt og handling, forteller den nære historien oss, og nå er høyreekstreme krefter igjen på fremmarsj i et Europa i krise.

DET ER IKKE PER SANDBERGS ytringsfrihet som er truet i dagens klima. Et parti med 14 prosent oppslutning i ukas Synovate-måling må riktignok tåle at flertallet er uenig med dem, men motstand er ikke lik knebling.

De som stadig oftere trues er forsvarere av det flerkulturelle samfunnet, og det av ytterliggående krefter både hos majoriteten og minoriteten.

Da det sist uke ble kjent at Dagbladets kommentator Marte Michelet var et av Breiviks hovedmål fordi hun sto for det motsatte av ham, mottok hun nær sagt som ventet grov sjikane og trusler, både mot seg og sin nyfødte baby. Den brutale ordlyden var igjen gjenkjennelig fra nettdebattene. Michelet har levd med hatet i mange år, men etter 22. juli er det vanskeligere for både henne og andre å avvise det som syke fantasier og bare ord.

DETTE ER ALVOR og ikke lenger en festtale fra en trygg sofa om å våge å ta debatten. Hvis ikke smeller det, ble det sagt før 22. juli, som om vi kunne takke oss selv om vi ikke slapp til hatefulle ytringer. Selv de velvillige aksepterte påstanden om sensur og knebling.

VI TOK FEIL. Det var ikke de hatefulle ytringene som manglet plass. Det var de som talte imot.