Elg i solnedgang

Kynikere mener at en ledighet på 150000 ville løst alle problemer i norsk økonomi. Det ser nesten ut til at det er det politikerne forsøker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HUSKER jeg løp ved siden av Jens Stoltenberg fra Folkets Hus til Regjeringskvartalet høsten 1996. På strekningen forklarte han meg nødvendigheten av å ha en pengepolitikk som tok utgangspunkt i en stabil kronekurs: «Hvis vi i løpet av noen timer lar kronekursen gå opp, vil vi ødelegge det som vi gjennom år har bygd opp gjennom det inntektspolitiske samarbeidet. Da blir det ikke lett å gå tilbake til LO og be om moderate lønnsoppgjør av hensyn til landets økonomi,» sa Stoltenberg. Stabil kronekurs og lavest mulig rente var hans sesam.

Siden den gang har Stoltenberg vært med på å endre valutaforskriften. Nå er det inflasjonen som er det viktigste målet, ikke kursstabiliteten. Den norske krona har styrket seg med 10 prosent bare det siste halvåret. På et halvt år har eksportindustriens konkurranseevne blitt svekket like mye som flere års moderasjon styrket den.

I 1996 VAR STOLTENBERG en glad og energisk finansminister. Solidaritetsalternativet hadde virket. Norsk industri hadde gode tider. Den totale sysselsetting hadde økt med omtrent 200000 de siste åra. Renta var forholdsvis lav. De fleste var glade.

Så kom Asia-krisa med turbulens i valutamarkedene. Sentralbanksjef Kjell Storvik måtte i løpet av få måneder doble renta. LO, Ap og Høyre vurderte å knytte krona i et fast forhold til euro. Den særnorske tilstanden føltes med ett for dyr. Men verken den nye sentralbanksjefen Svein Gjedrem eller finansminister Gudmund Restad ville høre snakk om det.

Og så gikk det over for en stakket stund.

NÅ ER VI I KLEMMA igjen. Siden mai i år har tusenvis av industriarbeidsplasser forsvunnet. Bedrifter går konkurs eller flagger ut. Det gjør inntrykk å se Arne Byrkjeflot, hovedtillitsvalgt ved Lilleby smelteverk, med tårer i øynene, i Dagsrevyen, erkjenne at jobben er tapt. Godt voksen som han er, og med kompetanse fra en industri som ikke lenger er levedyktig, har han ikke gode utsikter på arbeidsmarkedet. Dessuten bor han i distriktet. Norsk industri ligger i distriktene. Det fins nesten ikke industri i de større byene. Nedlagt fiskeindustri, for eksempel i Øksnes, skaper kjempeproblemer for hele lokalsamfunnet. Politikerne er opptatt av barnehager og eldreomsorg.

POLITIKERNE VET HELLER ikke hva de skal gjøre. Renta er for høy. Lønnsutviklingen er for høy. Krona er for dyr. Etter innføringen av euroen er det få spekulasjonsobjekter igjen. Økonomien er globalisert. Mulighetene for femårsplaner etter avtaler på kammerset mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og politikere er derfor langt mindre nå enn for ti år siden. Det finnes ingen enkel løsning på dagens problemer. Halveres renta, vil økonomien overopphetes. Først vil prisene stige, så lønnskravene, i alle fagforbund. Arbeidskraft vil trekkes fra industrien til caffelattesektoren. Det eneste instrumentet politikerne har igjen, etter at de har overlatt pengepolitikken til sentralbankksjefen, er den såkalte finanspolitikken. Stat og kommune må sultefôres for at renta ikke skal gå opp. Men det fører til at kommunene ikke får gjort alle de oppgavene rikspolitikerne pålegger dem. De gamle får ikke pleie. De unge går i forfalne skoler. Foreldrene må betale ekstra.

SAMTIDIG VET politikerne at nedbyggingen av norsk industri går sin gang. Thorbjørn Jagland sa i 1999 at i løpet av 20 år vil 80 prosent av dagens bedrifter være borte. Jens Stoltenberg sa omtrent på samme tid at vi om 50 år vil leve av noe helt annet, men vi vet ikke hva. Og fordi vi ikke helt vet hva vi skal leve av, tør ikke politikerne bruke oljeformuen til å satse offensivt på industriutvikling. Vi strør heller våre oljemilliarderforsiktig utover verdens børser, i håp om at det gir god avkastning.

I MELLOMTIDA synker industriens andel av verdiskapingen. Industriens menn føler seg som den religiøse sekta Smiths venner: De er få, de er troende, men de gir ikke opp. Og de har fellesskap. Etter å ha lekset opp alle sine problemer for politikerne under et industriseminar på Halvorsbøle onsdag, samlet de seg i baren og sang «La oss leve for hverandre, og ta vare på det liv vi har».

Til akkompagnement av Kjell Bjørndalen, Fellesforbundets leder, på gitar.