Elg på teaterskolen

En kritisk situasjonsrapport fra nasjonens kamp mot inflasjon og styggedom - som likevel viser forståelse for at enkelte offentlige bevilgninger ikke kan godtas.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AS Norge går så det griner, forteller rapporten fra Statistisk sentralbyrå. Fastlandsøkonomien er i vekst og renta vil gå ned, spår statistikerne. Hver dag håver vi dessuten inn fem ganger mer enn budsjettert på de foredlede restene av dinosaurenes verden som nasjonen Norge har lagt beslag på, penger som vi tradisjonen tro plasserer i utlandet for å sikre generasjonene av nordmenn fram til neste dinosaur måtte dukke opp.

Og uansett hvordan livet måtte arte seg til da, kan vi være trygge på at inflasjonen ikke kommer og tar oss. Politikere fra alle partier har lært sosialøkonomenes mantra om at det offentlige må stramme inn for å holde forbruket i sjakk. Advarslene har «etablert seg i stortingsflertallets verbale reflekser», som NTB skriver. Landet er sikret en bedre skjebne enn kong Midas: For å unngå at alt nordmenn tar i, forvandles til uspiselig gull, lar snart politikerne være å ta i noe som helst.

I alle fall ønsker de å holde de verdifulle statskronene helt unna befolkningen - annerledes kan vi vanskelig tolke den meldingen som tikket inn et par dager før statistikernes jubelrop: Teaterhøgskolen i Oslo må skjære ned budsjettet med 60 prosent. Det kreves at skolen «går med overskudd». Uttrykket er forførende tilforlatelig: Hva bør ikke helst «gå med overskudd» her i verden? (Bortsett fra livet selv, da.) Men siden denne, som alle andre skoler, ikke har inntekter, betyr dette at den må klare seg med de bevilgningene politikerne har hestehandlet seg fram til, kanskje velsignet uavhengig av det behovet skolen måtte ha for midler. Og siden bare 40 prosent av lærerne ved skolen er fast ansatt, løses problemet ved å sparke de øvrige. Elevene får undervise seg selv.

Slik studentene ved universitetet lenge har måttet bruke brorparten av tida til å undervise hverandre, og slik pasientene ved sykehusene etter hvert får lære seg til å helbrede hverandre. Vel kan det være at personalet ved universitetene ikke akkurat har styrket sin posisjon vis-à-vis pengesekken gjennom å ha så korte semestre at fem av årets måneder blir studentfrie. Likeledes er helsevesenet blitt belemret med så mye viten og mange tekniske muligheter at lidelser man ikke før kunne oppdage på samme tidlige stadium, nå skriker mot pleier og pasient og forlanger en behandling som legger beslag på mange ganger så store menneskelige og andre ressurser som tidligere.

Men i et av de rikeste landene i den beste av alle tenkelige verdener kreves det uansett av universiteter og sykehus at de økonomisk sett «går med overskudd». Og siden jeg verken er forpliktet av sosialøkonomenes innsikt i de moderne mysterier, eller kjemper om posisjoner på Løvebakken, kan jeg tillate meg å undre meg. For er det ikke slik at en skole eller et universitet går med «overskudd» hvis det uteksaminerer gode elever, og et sykehus «lønner seg» i samme grad som det gjør pasientene friske? Det må da være de utlærte studentene og de fungerende pasientene som utgjør institusjonenes «kapital» i egentlig forstand. Den verdiskaping de står for, må da måles i den kapitalen, og ikke med et tenkt tall i kroner og øre?

Likeledes har jeg alltid innbilt meg at inflasjon er betegnelsen på en slags pengeforgiftning: De i seg selv helt verdiløse pengene er blitt i flertall i forhold til de virkelige verdiene i samfunnet. Derfor er det privat forbruk som i utgangspunktet skaper inflasjon, ikke offentlige investeringer i verdiskapende virksomhet. Det blir riktignok mer inflasjon av de 150 millionene nordmenn hvert år sender til himmels i form av nyttårsfyrverkeri, enn av de 130 millionene som tv-aksjonen lokket ut av det giverglade folket som støtte til Amnesty i høst, men dårlige skuespillere kan da ikke virke inflasjonsdempende på annen måte enn at de hindrer folk i å gå i teater.

Så er kanskje det tanken bak kravet til Teaterhøgskolen. Nest etter redselen for sløseri, synes frykten for å gå glipp av inntekter å gjennomtrenge det norske folk - helt ned i det bondske grunnfjellet. Norges Bondelag krever at staten erstatter elg og hjort som bjørn, jerv og ulv måtte meske seg med i de norske skogene. Hvorfor ikke også kreve erstatning fra NSB eller veivesenet for de elgene som hvert år blir drept av tog og biler - eller for de markmusene reven spiser? Ifølge «Norges dyr» fører nedgangen i gnagerpopulasjonen til at rovdyra tar for seg av rype-bestanden, hvilket igjen skaper dårlige kår for rypejegerne. Av og til må vi være glade for at advarslene om farene ved offentlig forbruk er blitt betingete reflekser hos stortingspolitikerne. Annet nytter ikke - i et land som mangler alt unntatt penger.