Elitenes arena

Statsbudsjettet er ett av ritualene i politikken. Det gjentas år etter år: Opposisjon og posisjon pent benket i salen, byråkratene i diplomatlosjen. I vandrehallen står gribbene fra de organiserte interesser klare med syting og klaging. Men dette er elitenes arena. Folk flest tenker på andre ting.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Prosessen som fører fram til et endelig statsbudsjett er en av mange planprosesser som trekker et slør for borgernes blikk. Her skjules deres hverdagserfaringer bak lange tabeller, en utilgjengelig sosialøkonomisk språkdrakt og en abstrakt form som selv trenete politiske iakttakere knapt greier å relatere til levende liv. Det gjør heller ikke politikerne som har det som profesjon.

  • Dagbladet har de siste dagene brakt reportasjer om hvordan livet i partiene forvitrer og dør ut. Folk flest engasjerer seg ikke der, og partilivet blir mer og mer forbeholdt en elite av profesjonelle beslutningstakere. Deres verden befinner seg innenfor store bunker av sakspapirer skrevet av svulmende staber av kommunale byråkrater. Veien til velgerne er blitt uendelig lang. Og den er enda lenger for de politikerne som i dag lytter til finansministerens tale i Stortinget. De gjenkjenner finurlige signaler, rister på hodet eller nikker anerkjennende når et resultat av en regresjonsanalyse dukker opp. Men hverdagslivet finnes ikke igjen i de matematiske formler.
  • Derfor finner folk flest seg ikke til rette i politikken. De er fremmede for partilivet. De skjønner ikke språket og griper ikke sammenhengene. Etter hvert svikter de både partiorganisasjon og parti. Akkurat nå synes de det bare er én politiker som gir politisk uttrykk for det de er opptatt av. Derfor mønstrer Carl I. Hagen plutselig godt over en tredel av folket i meningsmålingene. Han greier å lage politikk av at folk syns bensinprisene er for høye, at det kommer for mange asylsøkere, at oljefondet er stort og skattetrykket tungt, at maten er dyrere i Halden enn i Strömstad og helsekøene permanente. Der de andre politikerne er fjerne og abstrakte, er Carl I. Hagen i stand til å omformulere folks hverdagsopplevelser til politiske kategorier.
  • Politikerne ser naturligvis hva som skjer. De skjønner at det ikke lenger er mulig å gjenskape industrisamfunnets politiske stabilitet. Folk er blitt mer antiautoritære, mer selvstendige og kanskje mer egoistiske. Det betyr at det trengs nye måter å summere samfunnslivet på. Politikerne må akseptere at politikken er blitt mer omskiftelig. Folk bor ikke lenger på samme sted hele livet, de skifter karrierer, de endrer familiesituasjon. Samtidig greier ikke det sivile samfunn med sitt nettverk av organisasjoner å fange opp det som rører seg i hodene og kanskje hjertene på folk, og partiorganisasjonene er stivnet i byråkrati.
  • Dette er ikke noe som er spesielt for vårt land. Politiske ledere som ønsker å henvende seg til en stor del av velgerne, søker nye måter å kanalisere folks engasjement på, selv om det går på tvers av de gamle politiske partiene. Tony Blair har sine fokusgrupper, Kjell Magne Bondevik prøvde seg med en verdikommisjon. Thorbjørn Jagland lanserte rådslag med fagfolk fra ulike miljøer. Men Jagland hadde ingen Anthony Giddens som kunne styre dette uten å ta ansvar. Derimot ville han selv være tenker. Det gikk som kjent ikke bra.
  • I stedet fikk Jens Stoltenberg konsulentene, grupper som popper opp med sine sterke innslag av tidas ideologi og en betydelig arroganse overfor partiene som de tror de kan erstatte. Fordi de står utenfor partiene, skaper de usikkerhet og bidrar dermed også til forvitringen. Men de synes ikke, de deltar knapt i den offentlige debatten. De representerer seg selv som tolkere av tidsånden.
  • Partiene ble formet i en knapphetsfase i samfunnsutviklingen. I det etterindustrielle samfunn er det andre konfliktlinjer. Dette må gjenspeiles i det språk og de ord og de former politikerne betjener seg av. Men fortsatt er det noen samfunnsområder som utgjør kjerneområdene: arbeid og inntekt, bolig og utdanning. Antakelig har det aldri vært så mange politikere på disse områdene som nå. Men de synes ikke. I stedet ser vi unge aksjemeklere som lurer naive småsparere, griske direktører som snor seg rundt lovparagrafene med sine gullkantede opsjoner, og nyrike fiskere og kolonialkjøpmenn i et spill om kontroll med våre største selskaper. Hvorfor skulle folk flokke seg om politikere som ikke engang later som om de har styringen?