Elitenes beseirer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG ÅPNER Fremskrittspartiets landsmøte og det vil skje med den selvsikkerhet som vokser ut av mange valgseire og struttende meningsmålinger. Med hele det etablerte Norge mot seg, har partiet overlevd splittelser, monumentale personlige motsetninger og brå svingninger i egen politikk. Alt har vært prøvd i kampen mot partiet: latterliggjøring, demonisering, utstøtelse og ulike former for nedlatenhet. Slikt strev har vært forgjeves. FrP har sterke likhetstrekk med sunnmøringen slik forfatteren Agnar Mykles skildret ham: Du kan spikre ham opp på flate fjøsveggen, jammen lever han og blir feit likevel.

EN SLIK UTVIKLING lå ikke i kortene da partiet ble stiftet av Anders Lange under et jubelmøte på Saga kino i Oslo i 1973. Det var en fargerik affære. Kontrasten til andre partier ble ikke mindre da Lange fulgte opp med å drikke egglikør rett fra flaska under et folkemøte på Youngstorget. Han deltok også i en TV-debatt med vikingsverd. All etablert visdom var enstemmig: dette partiet kunne aldri bli noe mer enn et blaff. Så mange forskrudde drosjesjåfører og ilanddrevne sjøfolk fantes det tross alt ikke i landet. Anders Langes parti ville gå i oppløsning fra innsiden.

SJELDEN HAR DEN selvsikre ekspertisen gått mer markant i baret. Feilen skyldes en grunnleggende misforståelse som har fortsatt til denne dag. Norsk virkelighet og selvforståelse har i tiår etter tiår blitt fortolket av noen sentrale grupper med elitepreg: Etablerte politikere, radikale journalister og redaktører, akademikere, kapitaleiere og offentlige byråkrater av ulik tapning. De trodde de eide Norge. At de forsto landet. Det var en fatal feil. En stor del av folket har en fiendtlig innstilling til alt denne kulturen står for, inklusive den sosialdemokratiske gullrekka av partier fra Høyre til SV. Det fantes altså en taus, men forbannet indre opposisjon ingen hadde regnet med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SKEPSISEN TIL FRP’S muligheter var likevel ikke ubegrunnet. Den stortingsgruppe partiet fikk inn etter valget i 1973, var på mange måter en underlig forsamling av politisk rekved. At prosjektet overlevde, skyldes Anders Langes tidlige død og Carl I. Hagens arbeidskapasitet og vilje i en trang og hundset posisjon. Om vi et øyeblikk legger politiske motsetninger til side, er det ingen tvil om at Hagen er den mest vellykkede norske politiker i nyere tid. Han skapte en folkebevegelse, nærmest med to tomme hender. Gjennombruddet kom under kommune- og fylkestingsvalget i 1987 da FrP oppdaget den skjulte kraften i innvandringspolitikken. Trass i enkelte tilbakeslag, har framgangen fortsatt til denne dag.

DET ER SPENNINGEN mellom de selverklærte elitene og en rekke folkelige grupper som gjør at FrP synes å være uutryddelig. Selv om FrP etter hvert har utvidet sin oppslutning og sin politiske meny, er det liten tvil om hvor grunnfjellet ligger. Dette er mennesker som opplever at de er forlatt politisk og kulturelt, at de er marginalisert, oversett eller avskrevet. De tror ikke på innvandringshumanister, liberale friheter, urban livsstil eller klimaforskere. De vil ha mer orden og kontroll i en norsk-etnisk velferdsstat, og aksepterer derfor at enkelte friheter reduseres. Når vi andre stønner over at FrP alltid framstiller seg som offer, har vi ikke skjønt at det samsvarer med en grunnstemning i partiets velgermasse.

AT ET MARKANT høyreparti gjør kraftig innhogg blant vanlige lønnstakere, strider mot konvensjonell politisk tenkning. Det er vedtatt, og utgitt biblioteker av lærebøker, som forteller at slikt strider mot de politiske naturlovene. Problemet er at høyre/venstre-aksen og klassisk interessepolitikk ikke lenger følger de gamle statsvitenskapelige skjemaene. I stedet har noen sentrale verdispørsmål fått økt betydning, ikke sjelden som del av interessepolitikken. Det gjelder i særlig grad innvandringspolitikken som i økende grad dreier seg om religiøse motsetninger, strid om ytringsfrihet og bevaring av norsk identitet og velferd. Dette er et politisk område som FrP eier, og som alltid aktiveres foran valg. Det er også et område der de andre partiene har nærmet seg FrP i betydelig grad.

FOR NOEN ÅR tilbake ville de fleste politiske observatører – som vi selvhøytidelig kaller oss – forsverget at FrP noensinne ville komme i regjeringsposisjon. Nå er det en distinkt mulighet, om ikke ved høstens valg så om fire år. Selvsikkerheten vokser i FrP og ledelsen nøler ikke med å peke på at de godt kan greie seg uten Høyre. Partiet er ikke engang fremmed for en kort, men markant periode i regjering hvor det går på en hjertesak som gir enda større oppslutning lenger fremme i tid. Hvis noen var i tvil: Dagens FrP tenker strategisk og langsiktig. Derfor bør andre partier snart finne en politikk som kan nedkjempe partiet. Det er bare ny politikk som kan ordne den saken.