Elitenes elendighet

Når konfliktnivået i samfunnet øker, blir den offentlige samtalens kvalitet viktigere. Alle må være med, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SISTE UKA har det vært tendens til debatt om de norske elitenes betydning. Forfatteren Knut Faldbakken har reist seg i full lengde og forlangt respekt for kultureliten. Hans kollega Jan Kjærstad har gitt uttrykk for at alt i Norge er så smått at vi knapt har noen elite. Begge leter etter vindmøller de kan bekjempe. Dette handler ikke om elitenes status eller eksistens. Problemet er den kløft som har oppstått mellom ulike eliter og store deler av folket. Stadig mer av den offentlige samtalen føres over hodene på dem det gjelder. Konflikter forvises til domstoler og byråkrati. I lengden er det oppskrift på motsetninger med stor sprengkraft.

DET SISTE TIÅRET har vært preget av avvikling av den norske statens folkelige forankring. Siden 1880-tallet har den bygd på støtte fra brede folkebevegelser og massepartier. Det offentlige eierskapet til ressurser og kapital har vært omfattende, og enhetene i næringslivet relativt små og desentraliserte. Som det heter i Maktutredningens sluttrapport: Nasjonalstaten, som politisk fellesskap, har vært ramme om folkelig deltakelse og sosial og regional utjevning.

DETTE LANDET finnes ikke mer, og det kommer aldri tilbake. De langsiktige og sammenbindene kreftene er svekket. Statskirken vakler under presset fra et samfunn som både er flerreligiøst og mer sekulært. Det er tendenser til etniske motsetninger både når det gjelder innvandrere og vår samiske befolkning. Oppslutningen om enhetsskolen er tvetydig. Viktige naturressurser som fisk og fossekraft er under privatisering og landbruket presses av internasjonale handelsregimer. Deler av utkantbefolkningen føler at de er satt utenfor. De brede og langsiktige organisasjonene svekkes til fordel for mer kortsiktige og prosjektorienterte interessegrupper. Alt dette skaper grobunn for nye konflikter og krever at vi fornyer samfunnets kommunikasjon og menneskenes mulighet til politisk handling.

SVÆRT MANGE av samfunnets utvalgte har ikke skjønt dette. I stedet ser vi en motsatt tendens: At de politiske, økonomiske og intellektuelle elitene er seg selv nok. Disse menneskene snakker med hverandre, men gidder knapt å se nedover samfunnsstigen. Kompromisser mellom eliter er ofte viktige i en nasjons utvikling. Men den som tror slikt i lengden kan foregå uten folkelig legitimering og deltakelse, er på et farlig sidespor. Dessverre er det flere tegn til dette.

DEN POLITISKE eliten preges av partienes svekkelse. Det gamle massepartiet er langt på vei omgjort til en serviceorganisasjon for de mest ledende politikerne. Politikernes omgang med folket skjer i hovedsak gjennom massemediene og stadig sjeldnere i direkte drøftelser. Den norske deltakelsen i krigen i Afghanistan viser hvor dette bærer hen. Mens krigen har enstemmig oppslutning på Stortinget, viser meningsmålinger at halvparten av befolkningen vil at våre soldater skal sendes hjem. Uansett hva man måtte mene om denne krigen, er kløften mellom politikerne og folket dypt bekymringsfullt. Her ser vi tegn på at kommunikasjonen mellom de styrende og de styrte er i ferd med å bryte sammen.

DEN ØKONOMISKE eliten har langt på vei forlatt oss. Den enorme økningen i kapitalinntektene de siste åra, har gjort ti prosent av befolkningen meget velstående. Kløften til alle andre blir bredere og dypere og har betydelig sprengkraft. Dette forsterkes ved at mange av næringslivets ledere mener seg berettiget til lønns- og bonussystemer de har sett er mulige i andre land.

DEN INTELLEKTUELLE eliten forskanser seg også i sin egen verden. Det er tragisk fordi deres oppgave er både å være utfordrende, overskridende og sammenbindende. Overskridende ved å lansere nye tanker og løsninger, sammenbindende fordi kunnskap er en klasseoverskridende ressurs. Hele folket skulle løftes i kunnskap og dannelse og det kunne bare skje ved tett kontakt mellom ulike grupper i samfunnet. I et slikt perspektiv er det kjernen i kulturradikalismen som er truet. Venstresida må ta en stor del av skylden for at vi er kommet i et slikt uføre. Gjennom firkantet rettighetspolitikk og kvoteringsordninger er det politiske handlingsrommet blitt stadig mindre. Reformer iverksettes ikke lenger gjennom mobilisering av folk, men ved bruk av juss, byråkrati og mediene. Dette har skapt et betydelig handlingsrom for Frp.