Elitens forakt

Kampen mot Fremskrittspartiet kan aldri lykkes før eliten slutter å forakte folket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET GÅR EN bred kløft gjennom nasjonen. På den ene siden står Fremskrittspartiet og dets velgere, omtrent en tredjedel av folket. På den andre siden en politisk regnbue hvor fargene blir stadig mattere og hvor eliten dominerer dagsorden. Den norske eliten har ett iøynefallende fellestrekk: Her finnes ikke Frp. Det gjelder slett ikke bare offentlig virksomhet, den akademiske sektor, kirken eller mediene. Også lederne i det private næringsliv foretrekker andre partier. Tall fra Maktutredningen viste at bare en prosent av eliten hadde stemt på Frp på slutten av 90-tallet. Oppslutningen har ganske sikkert steget de siste åra fordi Frp generelt har vokst, men også fordi partiet er nærmere reell makt enn noen gang. Det rokker likevel ikke ved hovedtrekkene i den nye klassestaten: Kulturell identitet skiller mer enn inntekt.

DE NYE SKILLENE går dypere enn de ytre symbolene vi gjerne peker på. Ingen elitist går i grilldress eller reiser på handletur til Strømstad. Turen går til Toscana og antrekket er avslappet elegant. Viktigere er likevel at eliten enes om behovet for tydeligere politisk lederskap, den er bekymret for politisk likegyldighet, populisme og krav om enkle løsninger. Men ifølge Maktutredningens funn har de ikke folket med seg på dette. Befolkningen uttrykker først og fremst at den opplever en altfor stor avstand til elitene når det gjelder mulighet for politisk innflytelse. Det er altså maktfordelingen - ikke ressursfordelingen - som opptar den største gruppa i folket. Maktutredningen konkluderer med at dette kanskje er den største utfordringen for det norske demokratiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HER LIGGER nøkkelen til å forstå oppslutningen om Frp og hvorfor de andre partiene ikke lykkes med å drive partiet tilbake. De \'gamle\' partiene er elitenes organer, og ingen steder gjelder det sterkere enn i Høyre og SV. Den historiske arven innebærer at egne meninger og partiprogrammet er overordnet folkemeningen. Derfor er det skuebrød når partiledere og andre reiser rundt for å lytte til hva folket egentlig mener. Som professor i statsvitenskap, Anders Todal Jensen, sier det: Dette er ikke populisme, det er herskerteknikk. Når det gjelder venstresida i politikken er det fristende å tilføye: Den har ikke folket som ideal, men setter gjerne opp idealer for folket.

STORE GRUPPER velgere lukter forakten på lang vei, også når den kommer i \'nøytral\' innpakning i mediene. De er vant til å bli sett ned på. Derfor nytter det ikke å mobbe Frp til taushet eller bruke ironi som metode for latterliggjøring. De fleste som rammes vet at mange intellektuelle ser på dem som kulturfiendtlig pøbel. Men det er ikke bare eliten som vet at kulturell smak også er en form for sosial stedsans. Det er grunn til å merke seg at Frp\'s velgere er meget lojale. De vet hvor de hører hjemme. Når de tar en harrytur til Sverige, er det ikke bare turen og prisene som lokker. De får også vist fingeren til elitens politikere. Målinger har vist at halvparten av alle som drar på handletur til nabolandet stemmer på Frp.

DEN TYPISKE FrP-velgeren er mer urnorsk enn mange liker å tenke på. Han er ofte autoritetstro og vil ha hierarkiske systemer i samfunnet og familien. Men denne velgeren er også sterkt frihetselskende på egne vegne. Ingen skal komme å fortelle ham hva han skal gjøre. Slike stabeiser er godt kjent i norsk historie. Her går røttene tilbake til den embetsmannsfiendtlige og skatteskeptiske bondeopposisjonen på midten av 1800-tallet. At norskdommen i våre dager har fått en fremmedfiendtlig brodd, skyldes skepsisen til å dele velferdsstatens goder med andre.

DETTE SKREMMER eliten og deres talsmenn. Derfor sender de stadig signaler om forfallet og sin egen opposisjon til det. Som regel skjer det gjennom det slitne begrepet \'tabloidisering\'. Dette er elitens da Vinci-kode, den mystiske gåten som forklarer hvorfor alt går galt og hvordan verden preges av folkelig og kommersiell forenkling og dårlig smak. Slik utvides kløften mellom eliten og de sinte delene av folket. Lar vi det fortsette, er foraktens pris at Siv Jensen får ta plass øverst ved kongens bord.