Elitens pris på seg selv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Finn A. Hvistendahl må gå av som toppsjef i Den norske Bank fordi eierne mener han er blitt ubrukelig. For dette får han elleve millioner kroner i sluttvederlag. Beløpet viser hvor høy pris pengeeliten i Norge setter på seg selv. Det merkelige er at det er de samme menneskene som ved enhver anledning snakker om lederskapets nødvendighet. Hvilken klode lever de på?
  • Det er kanskje riktig at det blåser på toppene. Men det gjør det også i arbeidslivets dalfører. Det er en vind som vil tilta i den omformingsprosess norsk arbeidsliv nå er inne i. Tradisjonelle jobber i industrien må vike for en ny type verdiskaping som er basert på kunnskap og utdannelse. Dette er en smertefull prosess som stiller krav til både eiere og fagforeninger. Blant annet handler det om menneskelighet, smidighet og innlevelse.
  • I en slik situasjon kan ikke landets kapitaleiere og deres direktører ta sats og hoppe vekk fra den virkelighet flertallet lever i. Vi kan forstå at Finn A. Hvistendahl er både overrasket og sår over at han nå mister jobben. Han har vært den fremste blant de hundrevis av medarbeidere som snudde DnB fra et vrak til en pengemaskin. Vi unner ham lønn for strevet. Men elleve millioner? Hva fikk de bankansatte som Hvistendahl kastet fra jobbene for å gjøre banken profitabel?
  • Dette handler ikke om misunnelse, men om noen grunnleggende verdier som holder det norske samfunnet sammen. Her finnes en kontrakt hvor det er akseptabelt at skapende mennesker skal få en større del av kaka enn andre. Folk tåler utmerket godt at disse har høyere hus og bredere biler enn andre. Hvis det er fortjent og annen innsats i arbeidslivet betales på en anstendig måte.
  • Hvistendahls millioner er et eksempel på at eliten i næringslivet har brutt denne kontrakten. Derfor kan de også bevilge seg lønnsøkninger som det norske folk måper av. Det ansiktsuttrykket vil ikke vare lenge. Næringslivets ledere tar nemlig feil hvis de tror at framtida skapes gjennom et nytt klassesamfunn. At skiftenøkkelen byttes ut med en datamaskin betyr ikke at menneskenes sans for rettferdighet blir borte.