Eliteråskapen

Blir de enda mer rasende denne sesongen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå braker det snart løs, på fotballbaner over hele vårt vidstrakte land. I år skal vi følge ekstra godt med. Hver eneste kamp skal analyseres. Det tok noen år, men nå tror jeg at jeg har forstått det. På en fotballbane foregår det egentlig to kriger. Kanskje hele tre, alt etter hvordan du definerer fiendebildet.

Jeg representerer det største publikummet fotballen har, vi som ser spillet i godstolen foran TV. Stort sett er vi tause. Men vi har, i all beskjedenhet, stor kunnskap. Og vårt engasjement er på ingen måte mindre enn de som sitter på tribunens.

Når vi jubler i våre mange godstoler, er det samlede lydnivået langt høyere enn det et fullt Ullevål stadion noen gang kan klare å prestere.

Og det er selvfølgelig vi som har den beste oversikten. Når noe skjer på banene, får vi situasjonen repetert øyeblikkelig. Det er vi som kan nedtegne alle viktige data fra banene når de er som ferskest.

Noen repetisjoner er helt sikre. De gjentar seg år etter år. Særlig de sinte ansiktene. Spillere som skriker ut sin vrede, mot dommeren eller motstanderne. Noen av dem hopper og spretter, veiver med både armer og bein. De krever både frispark, straffe, gule og røde kort. Det er en slags vredens ballett.

Trenerne deltar i denne balletten år etter år. Ofte ser de enda sintere ut enn spillerne. Utgangspunktet deres er jo vanskeligere. De står utenfor banen og må derfor skrike høyere enn spillerne for å bli hørt av dommeren. De løper også ofte mens de skriker.

Det er mer enn sikkert at vi også i år kommer vi til å oppleve at trenere blir bortvist fra sin faste boks og opp på tribunen. I slike situasjoner pleier dommeren å riste og vifte meget kraftig etter dem med det røde kortet.

Krig nummer en er selvfølgelig det ene laget mot det andre. Den andre krigen, som for hvert år får en stadig tydeligere front, er den mellom spillerne og trenerne på den ene sida og dommerne på den andre.

Det er her hyling og skriking, gester og grimaser, har størst betydning. Og det er helt klart for alle som følger nøye med, at når en spiller tilsynelatende øser ut sitt raseri mot en annen spiller, så er det egentlig dommerne som er hans mål.

For det spillere og trenere går ut ifra, er at ingen, heller ikke dommere, helt klarer å ignorere voldsom og gjentatt vrede. Det repeterende raseriet, stadig fra nye kanter, kan få dommerne til å psyke ut. Og når det skjer, så blåser de til de rasendes fordel, rett og slett for å få litt fred, et lite pusterom. Og det laget som har de beste skrikerne, vinner denne krigen.

Det er skuespill, selvsagt. Rett og slett et ledd i treninga, satt i scene av rådgivere. Alle topplag har slike i dag. Et eksplosivt raseri må bryte ut på rett tidspunkt, og med et tilpasset uttrykk for å være effektivt. Det er ikke snakk om ordentlig sinne. Jeg har skjønt det nå.

Men alle er ikke like proffe. Vi vil oppleve det i år også. Virkelig sinte albuer i andres tinninger, for eksempel. Amatører! Dere vil bli notert i vår nye statistikk over uproduktiv vrede.