Eliteserien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det mest påfallende da Kjell Inge Røkke liksom ble kalt innpå teppet til daværende næringsminister Grete Knudsen, sommeren 2000, var at han gikk uten sokker i noen hemningsløst eksklusive krokodilleskinnsko. Det nest mest påfallende var at ministeren kom ut, etter møtet, og lignet en blussende, fnisende tenåringsjente som nettopp har fått klem av Robbie Williams.

Hun er ikke alene, verken i folket eller i partiet. I tilfelle du var i tvil: Nordmenn elsker Kjell Inge Røkke. Spør du det norske folk, som VG gjorde for noen år siden, får du vite at Røkke er den mannen norske menn beundrer mest. Spør du stortingspolitikere om hvem som fortjener utmerkelsen som en særskilt staut og dugende nordmann, så svarer de Røkke og gir ham Peer Gynt-prisen. Spør du journalister om hvem de helst vil ha en eksklusiv time med av Kongen, statsministeren og Røkke, vil de færreste svare noen av de to første. Men aller, aller høyest elsket har han vært av en del folk i Arbeiderpartiet. Selvsagt fordi han beveget seg innenfor norsk industri, partiets kjernevirkesomhet. Dernest fordi han verken kommer fra det gamle borgerskapet eller er av de nyrike som drømmer om å bli adelige. Men aller mest rødmet vel Grete Knudsens likesinnede fordi de kjente suget fra en mann med nymotens pengekraft. For selv om vi, som gode sosialdemokrater, liker å tenke at vi bor i et land uten markante eliter, så liker vi jo folk som har blitt rike. Enten det er fordi de er flinke til å sparke fotball eller fordi de er flinke i finans.

Personlig trodde jeg det var opplest og halvveis vedtatt at Kjell Inge Røkke er en skurk. Jeg trodde alle som har fulgt karrieren hans med et halvt, måtelig interessert, øye var enig om at dette er «en mann med en fortid». Og dem skal man som kjent passe seg for. Likevel ønsker altså langt flere norske menn å bli som Røkke enn som for eksempel Per Petterson. På mystisk vis har det nemlig blitt mer suspekt å være kulturelite enn finanselite. Og påfallende nok er det gjerne folk som er tilhengere av eliter i næringslivet og i idretten som fnyser aller mest foraktelig ved tanken på at det finnes en kulturelite, altså folk som vet mer om kunst og kultur enn andre. I motsetning til Røkkes, har statusen til det dannede sjiktet av kunstnere, kulturvitere og kritikere sunket til et mistrøstig nivå. En doktorgrad i lingvistikk er ikke noe man skryter av i sosiale lag, eller om man søker jobb utenfor universitets- og høyskolesystemet. Men selv om de fleste som ser disse menneskene på nært hold, vil være enig om at de har tapt terreng, status og posisjon de siste ti årene, får de likevel skylden for mye som går galt. Ikke minst er det de som, visstnok i kraft av sin arroganse og bedrevitende holdning til god og dårlig smak, har drevet en tredjedel av befolkningen til å sympatisere med FrP. Spør du meg, så tror jeg det finnes viktigere grunner til at folk stemmer for markedsliberalisme og mot innvandring enn ulikt syn på modernistisk kunst. Ja, når sant skal sies, tror jeg for eksempel Kjell Inge Røkke har vært viktigere i formingen av folks virkelighetsoppfatning, og forestilling om hva livet skal tilby dem, enn noen norsk samtidskunstner.

Det er mulig jeg har forlest meg på romaner fra 1800-tallet, hvor de rike menneskene som regel kommer dårlig ut av det. Alternativt er det fordi jeg vokste opp på 70-tallet og lærte at det var riktigere å tenke på andre enn seg selv, og viktigere å være klok enn å være rik. Men jeg skjønner altså ikke hvorfor det er så stas med veldig rike mennesker. Ja, jeg skjønner jo at det er stas for dem selv, og jeg ville definitivt ha foretrukket å være rik og frisk fremfor fattig og syk, om man nå først ble stilt overfor et slikt valg. Jeg har heller ikke så veldig mye i mot at noen er ualminnelig rike. Men jeg skjønner altså ikke hvorfor det er større stas med en mann som er flink til å kjøpe, selge og trikse med aksjonæravtaler, enn med en botaniker som kan fortelle meg alt mulig rart om plantene rundt meg.

Uansett er det fortsatt noen som har det verre enn den falmede dannelseseliten. For den delen av Arbeiderpartiet som har likt å sole seg i glansen av Kjell Inge Røkke er det selvsagt ydmykende at han så demonstrativt har vist at begeistringen ikke var gjensidig. Det vil si, Røkke liker kanskje Arbeiderpartiet. Men i valget mellom penger i banken og venner i politikken, velger man tross alt det første. Det ville jeg også ha gjort. For er det et sjikt som tross alt ligger dårligere an enn alle andre, så er det de som en gang var kjent som den politiske eliten.