Elskede Amerika

Det er hardt å elske Amerika i terrorens tid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN 17. SEPTEMBER 2001 var det lange køer foran Lincoln tunnel under Hudson river, inn fra Newark flyplass i New Jersey og til Manhattan. Køer her er en vanlig plage, men denne skyldtes at soldater utkalt fra nasjonalgarden nå åpnet bagasje- og lasterom på alle biler for å se etter bomber eller våpen.Det var plagsomt, men ingen mukket. Det var bare seks dager siden to passasjerfly var styrtet inn i det nordlige og sørlige tårnet i World Trade Center. Landemerket var der ikke lenger da drosja kjørte motorveien inn fra flyplassen. I stedet steg det fortsatt litt røyk opp i det gapende hullet i Manhattan skyline.

DET VAR FLAGG i antenner og vinduer på nesten alle bilene i køen. Vår alles stille og alvorspregete tålmodighet var vårt lille bidrag til å finne og straffe terroristene som hadde massemyrdet nesten tre tusen mennesker i metropolen New York og i hovedstaden Washington DC.Hele den vestlige verden sto bak USA. President, George W. Bush, som stjal valget han egentlig tapte, var ikke lenger omstridt, men godtatt som den fremste lederen i jakten på ugjerningsmennene. Om igjen og om igjen i de fem åra som er gått, er Førstesida for den 12. september 2001 i den franske avisa le Monde blitt sitert med sin bannertittel: «Nå er vi alle amerikanere» som et uttrykk for den følelsesmessige kapital terrorangrepene utløste verden rundt.Fem år seinere skriver BBC-kommentatoren Paul Reynolds at under en demonstrasjon forleden i London ble det båret en plakat som et forvrengt ekko av le Monde: «Nå er vi alle Hizbollah». Et av mange uttrykk for hva som er forspilt på fem år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA WORLD TRADE CENTER raste sammen og hyllet hele det sørlige Manhattan inn i betong- og asbeststøv, og begravde nesten 3000 mennesker i ruinene den 11. september for fem år siden, var det klart at dette hadde vidtrekkende konsekvenser for hele kloden. I dag lever vi midt i den forandringen som går stadig dypere og bredere. Den 10. september 2001 ville forslag om norske kampstyrker i fjerne land, politimetoder, datalagring, kontrolltiltak rettet mot hele befolkningen og årelange fengslinger uten domstolsbehandling, blitt blankt avvist. Nå har politikere av Siv Jensens støpning mange i ryggen når hun uten å blunke krever seg og alle oss andre nærmest helkontinuerlig overvåket langt inn i privatlivet. Hun og vi har jo ikke noe å skjule, og det er viktigere å stoppe terroristene enn å forsvare vårt samfunn og våre verdier slik vi har dem i dag.

MEN DEN STØRSTE forandringen er funnet sted i Amerika mens George W. Bush har okkupert Det hvite hus. Verdens eneste umistelige nasjon som forgjenger Bill Clinton og hans utenriksminister Madeleine Albright kalte USA, er gått fra å være en selvbevisst supermakt innstilt på å spille en ledende rolle i verden sammen med klodens andre nasjoner, til en såret og paranoid kjempe med dvergnasjonens følelse av sårbarhet og utilstrekkelighet. Jo tøffere presidenten er i kjeften, jo hulere lyder han.Nå er Bush i gang med et nytt og kynisk trekk. Hensikten er å vinne et tredje valg på frykt. Det lyktes i 2002 og igjen i 2004. I år er det mellomvalg og det står om flertallet i Kongressen.

FØR HELGA samlet Bush noen etterlatte etter ofrene for terroren for fem år siden, i The East Room i Det hvite hus. Til den forsamlingens jubel fortalte han at han nå bringer 14 terrorister «fram i lyset» etter at de er blitt holdt i hemmelige fengsler på hemmelige steder i utlandet der de har gjennomgått harde avhør i flere år. Fangene blir overført til Guantánamo bay-basen der Bush vil stille dem for militære tribunaler som Kongressen må forte seg å vedta før den avslutter sesjonen på grunn av valgkampen. Slik vil presidenten gjøre valgkampen til et spørsmål for eller imot at terrorister får sin dom, og ikke om voldskaoset i Irak eller mer innviklete juridiske spørsmålet om presidentens militære domstoler bryter med grunnloven og Genève-konvensjonene, slik Høyesterett fastslo i juni.

DET ER HARDT å elske Amerika i terrorens tid, når det som tiltrekker oss så sterkt ved nasjonen på nytt og på nytt blir tråkket under fot av en løgnaktig og manipulerende president og hans håndlangere. George W. Bush ser seg selv som øverstkommanderende med diktatoriske fullmakter ved inngangen til en trettiårskrig der kritikk av ham er bistand til fienden og derfor egentlig forræderi. Nei, det er hardt.