Elskelig polemiker

Willochs kjepphest har alltid vært at andre drev med uansvarlig overbud, mens det bare var hans Høyre som holdt en ansvarlig linje.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KÅRE WILLOCH

har aldri tatt feil. Bortsett fra i Midtøsten-politikken. Den kommer jeg tilbake til.

I går fikk han hovedoppslaget her i avisa, med særs god timing i forhold til lanseringen av hans nye bok i dag, ved å spissformulere en gammel kjepphest. Willoch tror at Kjell Magne Bondeviks overbud i valgkampen i 1997 påførte ham utålelig stress i 1998, og at det i sin tur hadde en sammenheng med statsministerens depressive reaksjon og sykemelding det året.

Willochs kjepphest har alltid vært at andre drev med uansvarlig overbud, mens det bare var hans Høyre som holdt en ansvarlig linje. Vi som har hengt med en stund, husker Høyres dynamiske skattepolitikk i første halvdel av åttiåra. Store skattelettelser ville øke statens totale skatteinngang fordi flere ville betale skatt når den ble mindre. Derav «dynamisk». Oppskriften var Willochs avskrift av president Ronald Reagans «nedsildrings-økonomi», som der var ren propaganda for å gi rikfolk mer penger til å bli enda rikere med.

WILLOCH INNRØMMER

aldri at det paradigmeskiftet han sto for på åttitallet svingte pendelen fra Arbeiderpartiets kontrollsamfunn altfor langt inn i markedsliberalismens urettferdighetssamfunn. Men han er blitt folkekjær for sin kritikk av raiderne som nå bevisstløst kalles «fiffen» når de skal på festene sine. Willoch er sjokkert over overforbruket og kaller noen av dem for «rovdyrkapitalister». Den lange høyrebølgen som Willoch ble løftet fram på, har gjort ham til sentrumspolitiker med sin willochske variant av ansvarlig, samfunnsbevisst kapitalisme utviklet i opposisjon til sosialdemokratenes statskapitalisme. Hans arroganse og hang til sarkasmer er dels blitt mykere med åra, dels blitt vanligere hos andre deltakere i den offentlige debatten.

OGSÅ SOM

elskelig polemiker er han en av de skarpeste debattantene i det offentlige rom. Nå seinest etter at Israels statsminister Ariel Sharon beordret likvidering av sjeik Ahmed Yassin, som var organisasjonen Hamas' grunnlegger og åndelige leder, med avanserte raketter avfyrt fra kamphelikoptre finansiert av USA. Solid plantet i internasjonal folkerett leverte den tidligere norske statsministeren på strak arm en flengende kritikk av Sharon-regjeringens folkerettsstridige statsterrorisme med avansert krigsmateriell.

I boka «Utfordringer» skriver Willoch at rabbiner Michael Melchior som en periode også var statsråd i Israel, uttalte at Willoch føler «hat» mot Israel. Det avviser han blankt, og krever rett til å være kritisk.

KÅRE WILLOCH

var en gang regnet som en solid Israel-venn. Han laget ingen vanskeligheter som handelsminister i Borten-regjeringen da Aker-direktør Martin Siem hjalp Israel til å sikre seg hurtiggående kanonbåter fra Frankrike. Han hadde heller ingen store motforestillinger mot tidligere Ap-regjeringers godkjenning av leveranser fra Norsk Hydro til Israel av tungtvann til bruk i atomvåpenprogrammet. I dag har Israel et par hundre atombomber og det klart største arsenalet av masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten.

I 1974

var Willoch kritisk til at utenriksminister Knut Frydenlund lot Norge støtte at PLO-leder Yassir Arafat fikk tale i FN. Reaksjonene holdt på å koste Frydenlund taburetten. I boka roser Willoch Frydenlund for dette. Det inntraff et veiskille i norsk Midtøsten-politikk etter at den daværende utenrikskomiteen i Stortinget besøkte området i 1977. Tre tidligere statsministere satt i komiteen: Per Borten, Trygve Bratteli og Lars Korvald. Willoch kom til Midtøsten som solid Israel-tilhenger og var det fremdeles da han dro tilbake. Men noe var skjedd. Kanskje i komiteens møte med Egypts president Anwar Sadat, der vi pressefolk fikk være tilhørere. Sadat brukte lang tid med nordmennene, og Willoch stilte de mest informerte og dyptpløyende spørsmål som stimulerte Sadat til grundige svar. Eller kanskje var det den kommanderende tonen til komiteens israelske samtalepartnere, med Yitzhak Rabin i spissen, som utløste forandringen? Det skriver han ikke noe om i boka. Heller ikke Israel-vennene klarer å ta Willoch på sak. Han irriterer dem bare like sterkt som han i sin tid irriterte sin favorittmotstander Gro Harlem Brundtland.

Nå har han som amatørpsykolog også klart å irritere Kjell Magne Bondevik. I hvert fall litt.