Elsker dette landet

De fleste reagerer med harme når noen vil selge Norge. Men er det bedre hvis noen prøver å stjele det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE ER et merkelig land. Det er lite, men også stort. Det er enkelt, men også sammensatt. Det er rikt, men karrig. Norge er den siste odden på et enormt kontinent, stedet der Eurasia stuper i sjøen. Mange av oss er glade i dette landet, der det strekker seg fra basarene i Lille Karachi på Tøyen/Grønland til iskatedralene langs Karasjokka og ut til kysten hvor det milde veksler med det granittharde. Selvfølgelig handler det om naturen. Selv den sureste urbanist kan se at Lofoten har noe mer enn Lambertseter. Men for mange av oss er menneskene enda viktigere: dette merkelige mangfoldet av kultur, identitet og meninger som følger landsdeler, religion, innvandring, yrker og natur. Et slikt syn på Norge utfordres av at tyngdepunktet i den norske selvforståelsen er i ferd med å flytte seg. I økende grad handler det om avstamning, biologi og kultur. Henrik Wergeland erstattes med Fenrisulven.

NASJONALISMEN er på frammarsj over store deler av verden. Den driver den amerikanske drømmen om et nytt imperium, den knuste Jugoslavia, utløste blodbadet i Rwanda, ildner partene i konfliktene i Midtøsten og tenner rasehatet. Nasjonalismen strekker seg fra Wergelands barnetog til ovnene i Auschwitz. Derfor forvirrer den oss og vi blir usikre på våre egne følelser. Det kan da aldri være kriminelt å føle tilhørighet til hjemstedet, til folk og landskap? Selvfølgelig ikke. Alle mennesker trenger slik tilknytning for å ha en identitet. Det vi skal være på vakt overfor er den stille forskyvningen i verdier som foregår.

NORDMENN skryter av at vår nasjonalisme har et særpreg: Historisk har den vært radikal, egalitær og demokratisk. Bortsett fra litt ishavsimperialisme har den aldri stilt noen territorielle krav. Venstre var vårt mest nasjonale parti, ikke det mer storborgerlige Høyre. Dette er bare halve sannheten. Norsk nasjonalisme inneholder rett nok viktige elementer som gjelder politiske og sivile rettigheter, men også verdier som handler om opprinnelse, religion, kultur og en felles historisk hukommelse. Forestillingene om det norske har innimellom ubehagelige likheter med propagandaplakatene til NS. Den bærer altså med seg nasjonalismens farligste virus: Utstøtelsen av dem som ikke tilfredsstiller de nasjonale kriteriene.

DEN SOM SPORER opp nasjonalismens røtter får seg flere overraskelser. I Norge bygger vår nasjonale bevissthet på teorien om 400 års-natten, dvs. at vi plutselig våknet opp, skjønte vi var en nasjon og kastet av oss åk av både dansk og svensk karakter. Det interessante er at Tornerose våknet samtidig over hele Europa, drevet fra dynene av den franske og den industrielle revolusjon. De lokale markeder for varer og tjenester ble erstattet av store og anonyme markeder. Det ble behov for standardisering av kunnskaper og ferdigheter, for en ny statsorganisasjon og en ny bevissthet. Nasjonalismen trakk veksler på de revolusjonære ideene om likhet, men også på romantikkens kjærlighet til kulturen. Ifølge sosialantropologen Ernest Gellner er nasjonalismen et moderne fenomen som bygger sin troverdighet på at den er urgammel. Det er ikke nasjonene som våkner, men nasjonalismen som finner dem opp etter behov.

IDEEN OM AT det bare skal bo folk av samme slag i et land, er for lengst en utopi. Det finnes 5000 - 6000 kulturgrupper i verden, men FN har bare 192 stater som medlem. Bare ti prosent av dagens stater er bortimot nasjonalt enhetlige og globalisering og migrasjon vil svekke dette ytterligere. I denne situasjonen velger noen å bygge murer rundt sin nasjonale identitet. Men det finnes en annen vei. Det er en nasjon som i særlig grad vektlegger statsborgerskapet og politiske og sivile rettigheter, altså et felles beslutningsrom. Da vil det spille en mindre rolle om røttene dine er i Fyresdal, Kautokeino eller Lahore. Det er en stat som respekterer etnisk og religiøst mangfold, men som ikke sperrer noen inne i grupper. Bare da er det mulig å utvikle de felles erfaringene og få den felles historien som kjennetegner en moderne nasjon. De som sier det er umulig, prøver å stjele framtida.