Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Elsket og vraket

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jon Lilletun (60) er den beste partilederen Kristelig Folkeparti ikke ville ha. Han var nestleder i tolv år, og ville bli leder da partiet kastet Valgerd Svarstad Haugland. Men partiet ville ha Dagfinn Høybråten, Lilletuns rake motsetning i partiet, politisk som personlig.I Stortingets vandrehall i fjor sa Lilletun til meg, som han sa til mange andre etter han fikk kreftdiagnosen, at det var nok best at det gikk som det gikk. Men da var begrunnelsen sykdommen, ikke politikken.

Dagfinn Høybråtens minneord var kanskje gårsdagens minst personlige. Han sa at Lilletun var et menneske det var lett å bli glad i, og derfor var også mange glade i ham. En mer presis observasjon ville ha vært at Jon Lilletun selv var så åpenlyst glad i mennesker at han derfor ble høyt elsket tilbake. Ingen holdt noe særlig tilbake da dødsbudskapet kom. Stortingspresident Thorbjørn Jagland kalte ham sin beste venn i politikken, noe som ikke er politisk uinteressant. Statsminister Jens Stoltenberg uttrykte sitt forhold til avdøde, og sitt savn i forholdet til Kristelig Folkeparti, ved å beskrive Lilletun som en samarbeidets mann. Kjell Magne Bondevik som aldri våget å satse helt og fullt på Lilletun, kalte ham et av Norges rauseste mennesker. Erna Solberg la vekt på at de var på fornavn, og på Lilletuns samarbeidsevner da han var parlamentarisk leder under Bondevik II som var en regjering der det ikke var politisk plass til ham. Siv Jensen la vekt på at Lilletun alltid hadde et glimt i øyet, noe hun og Frp satte pris på. Men ikke at Lilletun var kompromissløs motstander av et formalisert samarbeid mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet på grunn av Frps ekskluderende holdninger til enkelte mennesker og grupper.

I denne avisa er Jon Lilletun gruppert sammen med kvinnelige prester i munnhellet om at Dagbladet er imot prester, men for kvinnelige prester. Det var aldri tvil om hans tro og hans prinsipper, men han bar dem ikke på jakkeslaget i omgang med andres overbevisninger. Han var kort og greit hyggelig å være i lag med, enten han sto med en null-øl på bar i Washington DC, eller ved lunsjen i Stortinget. Forbannet hyggelig.

Men på samme vis som med Knut Frydenlund, kunne Lilletuns glade jovialitet dekke over en målbevisst og hardt arbeidende politiker som også kunne være hard i klypene når det var påkrevd. Han ville ha et varmere samfunn, og så med stor uro på framgangen de siste åra til den kalde høyresiden i Høyre og Fremskrittspartiet.

Det er ikke mange politikere forunt å ha en så sterk posisjon i sitt parti at det uansett aktuelle verv eller posisjoner, påvirker partiets politikk om de finnes eller ikke. En slik politiker var Jon Lilletun av pinsevennslekt fra Voss.