En annen arena

Kontrasten er stor mellom det engasjement partienes helsepolitikere legger for dagen når mediene inviterer til debatt og kommentar om ressurskrisene i helsevesenet, og Stortingets egen debatt om helsebudsjettet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I de to siste ukene har krisemeldingene fra vårt hjemlige helsevesen vært så dramatiske at bare utdelingen av Nobels fredspris og klimakonferansen i Kyoto har konkurrert med helsekrisene på avisenes nyhetssider og i TV-kanalenes debattprogrammer. Men Stortinget debatterte i går neste års helsebudsjett i rituelle former, og de siste par ukers dramatiske begivenheter ble så vidt nevnt.

  • En etter en kom partienes helsepolitikere på talerstolen og kommenterte et par punkter i budsjettkapitlene de selv hadde hatt ansvaret for, og en hjertesak eller et tema som er kontroversielt innad i sentrumsregjeringen. I salen satt bare sosialkomiteens egne medlemmer, i presselosjen to journalister og på galleriet fem tilhørere. Bare diplomatlosjen var full av embetsmenn som skulle fange opp politiske signaler og om nødvendig supplere statsråden.
  • Finansministeren har mer makt over helsevesenet enn helseministeren. Stortingets viktigste helsepolitiske avgjørelser ble tatt under budsjettforliket i finanskomiteen, før sosialkomiteen begynte sitt arbeid. Da var det ikke rom for å øke utgiftene til helsevesenet, bare mulig å flytte på pengene. Under Stortingets gamle budsjettordning var det et lite rom for at dyktige helselobbyister kunne få plusset på sin bevilgning, som så kunne bakes inn i statsbudsjettet under salderingen.
  • Sosialkomiteens nye leder er mektig skuffet over at dette ikke går lenger. Den 67 år gamle John Alvheim (Frp) har nok sett fram til å avslutte sin politiske karriere som en markert og mektig komitéleder. Alvheim ga opp forhandlingene innad i komiteen noen dager før fristen var ute. Det var Høyre som på egne og Frp's vegne på tampen forhandlet fram kompromiss med regjeringspartiene om fritt sykehusvalg og adgang for helsepersonell til å drive privat praksis i sykehusets lokaler på fritida.
  • Tross skuffelsen holdt John Alvheim høy sigarføring i Stortinget i går. «Jeg og Fremskrittspartiet,» innledet han sine resonnementer med. Han har store kunnskaper og et ekte engasjement for helsevesenet. Men på kjent Frp-vis snakker Alvheim mot bedre vitende, som da han i går påsto at helsekøene er blitt seksdoblet de siste 8- 10 år. Den viktigste grunnen til økningen er jo at ingen helsekøer ble registrert for 8- 10 år siden, og at det har tatt år å få sykehusene til å registrere pasienter som venter på behandling.
  • Hadde Gudmund Hernes tatt turen til Stortinget for å følge med i hvordan Arbeiderpartiet ivaretok hans reformarbeid, ville han blitt urolig. Arbeiderpartiets representanter opptrådte på ingen måte som fanebærere for omfattende og omstridte helsereformer. Det var tvert imot noe puslete og furtent over Gunhild Øyangen og Britt Hildeng som begge brukte store deler av sine innlegg til å argumentere mot kontantstøtten!
  • Gårsdagens debatt om helsebudsjettet var en illustrasjon på hvordan distriktspolitikk og helsepolitikk henger sammen i vårt grisgrendte og langstrakte land: Innføringen av fritt sykehusvalg kan gjøre det lettere å utnytte sykehusenes totale kapasitet, men kan føre til pasientflukt fra sykehus i distriktene til store sykehus med mer faglig ekspertise. Det kuttes i apotekenes avanse for å gi sykehusene mer penger. Dette går greit i sentrale strøk der apotek er god butikk og apotekeren ligger på toppen av skattelistene. Men i Finnmark går så vidt apotekene i balanse, og det er vanskelig å rekruttere apotekere.
  • I en uengasjerende og forutsigbar helsedebatt kunne man skimte konturene av en ny helsepolitisk allianse. SV er blitt et mer udogmatisk parti, og Olav Gunnar Ballo er en kunnskapsrik og selvstendig helsepolitiker. Han har gått sammen med Høyre og Fremskrittspartiet på flere punkter i årets budsjettinnstilling. Og han sto for debattens eneste morsomme replikk da han svarte på Are Næss' (KrF) bekymring for at staten nedla ulønnsomme postkontorer, men opprettet ulønnsomme vinmonopol. «Vi får få flere folk til å skrive brev i fylla,» foreslo Ballo.