Venezuela holdt folkeavstemning om grunnlovsreformer 2. desember. Forslaget fra presidenten og nasjonalforsamlingen ble nedstemt med knapp margin. I norske media manglet det ikke på advarsler om trusselen mot demokratiet i Venezuela, en trussel som ble personifisert i Hugo Chavez. Det ironiske i denne situasjonen er at Chavez og hans støttepartier har vunnet alle avstemminger og demokratiske valg siden 1998 med god margin og høy deltakelse. I grunnlovsavstemningen sank deltakelsen, noe som anses å ha påvirket utfallet negativt for ja-siden, som tapte med rundt ett prosentpoeng (50,6 mot 49,3 %).

I internasjonale media er kritikken nesten entydig mot Chavez. Chavez er kontroversiell og kjent for sin blomstrende språkbruk. Det må imidlertid to til for å danse tango, og i den politiske polariseringsdynamikken i Venezuela er det naturligvis flere aktører. Mye av debatten blir meningsløs dersom den ikke forholder seg til dynamikken i situasjonen. Jeg var i Venezuela i ukene før folkeavstemningen. Det jeg så var en veldig aktiv og konfronterende debatt, massemobilisering i gatene, ekstrem entusiasme på den ene siden og ekstrem kritikk på den andre. Noen var alvorlig bekymret for maktkonsentrasjon hos presidenten og andre mente at de under Chavez for første gang ble tatt alvorlig av det politiske systemet. Mange har for første gang fått identitetspapirer og mulighet til å stemme. De så fram til reformene fordi dette ville gi kanaler for deltakelse og ressurser til lokale utviklingskomiteer valgt gjennom direkte demokrati. Skjev fordeling av ressurser og makt er som kjent et av hovedproblemene i Latin-Amerika.