En åpnere oljepolitikk

Hva vet vi egentlig om de politiske beslutningsprosessene som er grunnlaget for Norges strategi i oljepolitikken?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Demokrati betyr åpenhet og muligheter for deltagelse og påvirkning. I dag hindres nordmenn i å ha demokratisk kontroll over oljepolitikken på grunn oljesektorens hemmelighold og introverte holdning. Den siste tidens eksempler er ekstreme, men symptomatiske for hva som skjer når man mangler åpenhet både i Statoil/Hydro og i staten: En korrupsjonssak som kan være meget omfattende. Det gjør ikke saken enklere at interessekonfliktene og motsetningene mellom nasjonen og industrien i mange sammenhenger ikke er så enkle å spore. Sammenslåingen av Statoil og Hydro er i seg selv et resultat av at sjefene i disse selskapene innser at det er de som har felles interesser – interesser som ligger utenfor Norges grenser og kontroll

I dette perspektivet er det én sammenslutning som er svært interessant å se nærmere på: KonKraft/Topplederforum, der oljesjefer og den oljepolitiske beslutningseliten møtes bak lukkede dører. Dette forumet, som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i norske medier, er hovedtema i min masteroppgave «Rom for konkurrerende makt».

I 1998 – da oljeprisen nådde et bunnpunkt – gikk industrien sammen og tok initiativ til et samarbeidsorgan for oljeindustrien og myndighetene, med mål om å styrke norsk sokkels konkurranseevne, og norsk oljeindustri i utlandet. KonKraft ble navnet, en sammenslåing av «konkurranse» og «kraft».

KonKrafts ansikt utad er Topplederforum, som består av 37 toppledere fra oljeselskaper, leverandørindustri, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og myndigheter. Forumet ledes av olje- og energiministeren og kjøttvekta i forumet er oljeselskapene og Oljeindustrien Landsforening (OLF). Topplederforum møtes fire ganger årlig til lukkede møter. Her diskuteres for eksempel Norges strategi i forhold til Russland og Nordområdene, utsikter i Barentshavet og ringvirkninger i Nord-Norge. Det forhandles om «rammevilkår» for industrien, og hvordan utvinnings- og lete-tempoet kan holdes oppe.

Styret i KonKraft består av representanter fra Olje-og energidepartementet (OED), Rederiforbundet, OLF og LO. KonKraft er ikke registrert i noen offentlige registre som Brønnøysundregisteret, og pengene har gått gjennom OLFs interne budsjett – så hvem som betaler, og hvor mye, vet vi ikke. Men OED kan informere om at de støtter KonKraft med en halv million i året, mens OLF for eksempel i 2004 satte av ti millioner til KonKraft.

KonKraft har også bedrevet et omfattende utredningsarbeid om kostnads- og skatte-nivå. Dagbladet har tidligere skrevet om skattekampanjen som oljeindustrien førte gjennom KonKraft, der målet var å halvere særskatten oljeselskapene er pålagt å betale. Dagens Næringsliv hevdet at de brukte 250 millioner på kampanjen. Daværende finansminister, Per Kristian Foss, mente at det kunne være snakk om tap av skatteinntekter på over 1000 milliarder over en 30-årsperiode.

Etter at skattekampanjen mislyktes har KonKraft nå gått over til å jobbe med omdømme - blant annet en fem deler lang dokumentarserie om norsk oljeindustris historiske betydning som skal sendes på NRK, og en populærvitenskapelig bok med samme tema, i samarbeid med tenketanken Civita.

I Topplederforum får oljeindustrien fritt spillerom til å påvirke staten, en unik mulighet der det de sier som aktører ikke påvirker aksjekursen - oljeselskapene anonymiseres i etterkant i referatene. En tidligere toppsjef oppsummerte møtene slik for meg: «Tanker og forslag testes, avlives eller videreføres. En slags risikofri arena hvis den brukes riktig. Også en effektiv premissmaskin [...] som gir en unik mulighet til å legge et langsiktig løp for oljeselskapene».

Norske statsråder som har noe med oljesektoren å gjøre må alle forholde seg til KonKraft. Da jeg intervjuet Per Kristian Foss til oppgaven min, ga han uttrykk for at når KonKraft-strukturene ble så ensidig brukt av industrien, mister samarbeidet sin legitimitet som statlig verktøy. For når oljebransjen – som er den mest politiske aktøren i norsk næringsliv, den best bemidlede, og den med tettest kontakt med myndighetene – har en slik unik politisk boltreplass, burde de være i stand til å ta politiske signaler.

Tidligere Olje- og Energiminister Einar Steensnæs beskrev til meg at han hadde lite kontroll og oversikt over hva KonKraft bedrev bortsett fra møtene i Topplederforum. Han syntes det var problematisk at Olje- og Energidepartementet har eierskap til en konstruksjon som er så lite åpen, der man lett kan tråkke over grensen som forvalter slik at det blir vanskelig å se hvem som er ansvarlig for hva, og hvem som representerer ulike holdninger. Han var også misfornøyd med at de reelle konfliktlinjene mellom miljø og næring ikke kom fram i Topplederforums diskusjoner, noe også Tore Nordtun i Arbeiderpartiet pekte på som en betydelig svakhet. Steensnæs mente at Topplederforum var en krevende gruppe å håndtere som hadde sin egen agenda. Odd Roger Enoksen derimot, hadde aldri i hele sin politiske karriere opplevd at han ble presset av oljeindustrien, og syntes ikke staten mistet legitimitet gjennom KonKraft-strukturene.

Problemet oppstår når interesseforskjeller viskes ut, og staten og bransjen opererer med felles forståelse etter å ha fremforhandlet felles posisjoner, som Topplederforum ser ut til å gjøre. Statsråder kommer og går, men Topplederforum består. Skal norsk oljepolitikk defineres ut fra oljeindustriens premisser og forsegles bak lukkede dører? Hvilken interesse har staten av å delta i utredningsarbeid om nasjonal strategi for oljebransjen? Hvorfor skal staten være med på å sponse deres historier på NRK?

Norge har nå fått et oljeselskap som kontrollerer 4/5 deler av ressursene på norsk sokkel. Et oljeselskap som ønsker å operere fritt i utlandet, og selv bestemme hvor mye av overskuddet de henter ut fra Norge som skal reinvesteres her. Faren for at jo større et selskap blir, jo vanskeligere blir det å påvirke og øve innflytelse på, er reell. Med så store maktkonsentrasjoner som StatoilHydro og Konkraft, kreves det enn langt større åpenhet i oljepolitikken enn det som er tilfelle i dag, om det skal være mulig å føre en ansvarlig og demokratisk politikk.