En avgang som svekker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I går ble sentrumsregjeringen politisk svekket. Visestatsminister Anne Enger Lahnstein med statskvinneaura valgte å gå av på toppen av sin politiske karriere. Ryddig søker hun permisjon fra Stortinget fram til nyttår slik at hun ikke blir sittende på begge sider av budsjettbehandlingen. Med på veien ut tok hun med seg statsminister Bondeviks karakteristikk av henne som en kraft i regjeringen. Det må også ha gledet Lahnstein som opp gjennom årene er blitt karakterisert på ymse vis, å lese den samstemte hyllesten av hennes politiske innsats fra både allierte og motstandere som kom i går.
  • Tidspunktet for hyllesten er riktig, for ved en forsnakkelse gjorde Lahnstein det klart at i dag er den første i hennes liv etter politikken, selv om hun sitter på Stortinget i to år til. Nå inntar Odd Roger Enoksen posisjonen som visestatsminister, og Åslaug Marie Haga overtar Kulturdepartementet. Det er sikkert et bra mannskap, men fyller ikke tomrommet etter den som går.
  • Lahnstein tok jerngrep da sykdom rammet statsministeren i fjor sommer. Hun holdt regjeringen sammen og førte budsjettarbeidet gjennom den avgjørende fasen på en måte som imponerte. Og det var rå politisk vilje som berget regjeringen i fjor da Lahnstein brukte Ap-leder Jaglands budsjettflørt med Høyre til å slå en strek over både Senterpartiets og Kristelig Folkepartis erklærte motstand mot å samarbeide med Fremskrittspartiet. Hun gjennomførte den manøveren med den ene hånden samtidig som hun med den andre slo ned et opprør mot Veterinæravtalen med EU, som var i full utvikling i hennes eget parti.
  • Statsminister Bondevik kan komme til å savne henne sårt når dragkampen om årets budsjett går inn i sin kritiske fase. Kanskje kom dette savnet ubevisst til uttrykk da han på pressekonferansen i går forsikret at sentrumsregjeringen verken var et luftslott eller blir en parentes. Det lød nesten som han varslet sin egen avgang. Det var neppe ment slik, men ingen føler sterkere enn nettopp statsministeren at han nå må møte Stortinget uten sentrumsalternativets ideologiske mor ved sin side.