En bakvendt verden

I dag møter helseminister Dagfinn Høybråten Stortingets sosialkomité for å redegjøre for SiA-krisens alvor og konsekvens. Redegjørelsen kan nok bety en pause i denne groteske føljetongen fra norsk helsevirkelighet, men SiA-ledelsens holdninger avler mistillit til et system i krise.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var Helse-Norge på sitt mest minneverdige vi fikk demonstrert i Per Ståle Lønnings «Sentrum» forrige mandag. Dagen før hadde Dagbladet presentert historien om 60-åringen som blødde i hjel mens tre sykehus ikke maktet å kommunisere godt nok til å redde hans liv. Det ble utgangspunktet for en debatt der vi ble vitne til en direktesendt ansvarsfraskrivelse som knapt var egnet til å styrke tiltroen til norsk helsevesen.

  • Historien om SiA-skandalen kunne vært den enkle historien om alt som gikk galt. Nå er den blitt noe mer, en demonstrasjon av lederarroganse, tillitssvikt og to legers personlige mot.
  • For det begynte med at samvittighetsfulle sykehusleger slår alarm, i dyp frustrasjon over en dyp krise og fylkespolitikere uten handlekraft. Lojaliteten til pasientene var sterkere enn til et sykehusbyråkrati som ikke makter å ordne opp i eget hus. Gang på gang er tjenesteveien tråkket opp, uten nevneverdig virkning. Så tar tålmodigheten slutt og ansvaret overfor pasientene overhånd, og legene forteller oss alle hva denne saken dreier seg om: et sykehus i så dyp krise at liv kan være gått tapt.
  • Da brast demningen: Stortingets helsepolitikere tordner. Rapporter kommer på bordet. Hastemøtene avløser hverandre i en hektisk jakt på løsninger. Og fem dager etter at SiA-krisen er blitt allmenneie legger Akershus fylkeskommune 68,4 millioner kroner på sykehusdirektørens bord, sammen med en offentlig selvkritikk fra fylkesordfører Ragnar Kristoffersen. For midt i all offentlig seindrektighet skjønner både Statens helsetilsyn og fylkesordføreren at dette ikke er tida for finurlige bortforklaringer. En dyp og alvorlig tillitskløft mellom publikum og helsevesen krever andre tiltak enn å pleie sin egen personlige prestisje.
  • De eneste som ikke ser ut til å skjønne dette alvoret, er ledelsen ved Sentralsykehuset i Akershus. Først forsøker sjeflege og sykehusdirektør å kneble fortvilte leger med trusler om oppsigelse. Så bidrar man så effektivt til den forvirrende ansvarsfraskrivelsen at vi til sist må lure på om det overhodet har funnet sted noe dødsfall. Deretter tvinges hemmeligstemplede rapporter fram, rapporter som avdekker uverdige forhold ved SiA.
  • Dette er bakteppet når direktør Yngve Haugstvedt og sjeflege Jørgen Jonsbu går til motangrep: «Vi beklager sterkt de kritiske uttalelsene som er kommet fra politisk hold og fra Statens helsetilsyn,» skriver de to i en harmdirrende artikkel i tirsdagens avis.
  • Harmen rettes mot politikere som reagerer, og et helsetilsyn som skjønner at saken dypest sett dreier seg om å redde den tynnslitte tiltroen til norsk helsevesen. Og harmen rettes mot Dagbladet, avisas meget våkne og dyktige reporter, samt andre medier som har vist den frekkhet å stille herrene på SiA noen enkle og kritiske spørsmål. Vi får framført to rasende herrer i full offentlighet, og skjønner litt av hvordan overlege Arne B. Rosseland må ha hatt det da han ble truet med oppsigelse. Sjelden får vi så klart demonstrert den maktarroganse bare den selverklærte feilfrie kan framvise. Det er intet vakkert syn.
  • En avis som Dagbladet må tåle kritikk. Dessuten må det være opp til enhver sykehusdirektør å demonstrere sin mangel på innsikt i virkeligheten ved å misbruke Pressens Faglige Utvalg. Men etter ti dager med det ene dokumenterte sykdomstegn ved SiA etter det andre er det en eventyrlig demonstrasjon av en bakvendt helseverden når Statens helsetilsyn, oppbrakte politikere og Dagbladet utgjør SiA-ledelsens fiendebilde, og ikke fortvilelsen over en situasjon der pasienter dør fordi det ikke er nok respiratorer. Det er ingen grunn til å misunne helseminister Høybråten jobben med å fortelle SiA-ledelsen at fokus nok bør forandres radikalt.