Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En bedre stat?

Statsråd Victor Norman skal nå hente fram sine teoretiske utredninger om modernisering av det offentlige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HAN TOK NOK ET FEILSKJÆR i starten. Men effektiviseringsminister Victor D. Norman kommer fra en verden der dukser pleier å greie seg. Og siden regjeringen Bondevik har som mål å rasjonalisere, effektivisere og kvalitetsforbedre den offentlige sektor, får professoren fra Norges Handelshøyskole med den slags som spesiale sjansen til å føre sine eneromsbetraktninger ut i det virkelige livet.

Norman er en ideenes mann som forstår sammenhengen mellom tanker og gjerninger. Men det er ikke sikkert stillingsbeskrivelsen for en statsråd er tilpasset det han har vist at han er god til. Nå er det de praktiske virkningene av at ideene blir omsatt i handling som skal avgjøre om han blir en god statsråd.

I DEPARTEMENTET vil han finne mange utredninger om modernisering, også sin egen. Her er fancy brosjyrer med ord som vi utenfor konsulentenes språkområde forstår lite av: tverrfaglig effektiviseringsståsted, prioritert innovasjonsfokusering, synergimaksimering. Det hele summerer seg til et program om at vi som samfunn skal få mer og bedre offentlig tjeneste ut av hver krone som settes inn. Ja, det har vært så mange dyktige konsulenter i sving at det gir god grunn til å spørre: Hvorfor har man ikke lyktes?

FOR DET FINNES INGEN entydige studier som viser at ressursbruken i det offentlige er gått ned som følge av moderniseringene. Selv ikke Margaret Thatcher, den nye styringsideologiens fremste politiske eksponent, kunne det. Men forestillingene om at noe var skjedd, sto sterkt. Spørsmålet er om det kanskje er slik at den tjenesteproduksjonen som i sin tid ble overlatt det offentlige, er så komplisert at problemene ikke fanges opp gjennom løsninger som har sitt forbilde i den private, markedsstyrte sektoren. Eller er det fordi de ansatte er for vrange?

JEG TROR DET ER TO GRUNNER til at dette er vanskelig. Den ene henger sammen med politikkens vesen. Politikk er å endre slik at noe blir bedre for flere. Men når noe i det offentlige skal bli bedre, går beslutningene via regler, lover og forskrifter. Skal noe få økt kvalitet, må det lages nye bestemmelser. Ofte må det enda flere mennesker til, nye faggrupper, flere møter og samordninger. Dette ligger i politikkens natur. Den ekspanderer uopphørlig til nye områder. En politikk som går ut på å skjære ned, vil sjelden få oppslutning fra velgerne. For noen år siden fikk vi en ny bygningslov - kanskje den viktigste loven i Norge etter Grunnloven. Målet var forenkling. Men spør du en arkitekt om det er blitt bedre, rister han på hodet og framholder at antallet bestemmelser er økt. Slik kan man gå fra område til område: Høyere kvalitet springer ut av mer kontroll - og dermed økt byråkrati. Det offentlige står dessuten overfor et enormt feilfrihetskrav. Tunneler skal være brannsikre. Tog skal ikke kollidere. Barnehager må ikke ha leker der barna kan skade seg. Sykehus skal ikke gjøre feil. Alt dette peker hen mot flere regler og mer byråkrati.

DEN ANDRE GRUNNEN til at moderniseringsstrevet har mislyktes, er at det ikke har vært knyttet til noen visjoner som peker ut over det pekuniære. Det er magre vyer knyttet til sparsommelighet i statshusholdningen. Men andre har modernisert tidligere. I første halvdel av 1900-tallet reformerte Johan Castberg og Gunnar Knudsen for den andre industrielle revolusjon og bygde grunnmuren til sosialstaten ved å trekke brede grupper med i nasjonsbyggingen gjennom folkedannelsens institusjoner som skolen, ungdomslag og kringkasting, korps og kor. Og etter krigen knyttet Einar Gerhardsen moderniseringen til en visjon om velferdsstaten og trakk dermed også arbeiderklassen inn i nasjonen. I dag mangler en slik overbygning. Gro Harlem Brundtland hadde nok solidaritetsalternativet. Thorbjørn Jagland ville bygge Det norske hus. Bondevik I hadde Verdikommisjonen. De fornemmet at noe skulle være der, men fant det ikke. Stoltenberg hadde budsjettbalansen.

FOR AT VICTOR NORMAN skal spare 100 milliarder, må han koble reformen til en verdidebatt. Hva slags samfunn vil vi ha? Velgernes dom i høst var at Arbeiderpartiets moderniseringsstrategi ikke var bra nok. Nå skal Høyres strategi prøves. En minimumsforutsetning for at det skal gå bedre, er at man slutter å nedvurdere de offentlige institusjonene til fordel for de private. Men da må Normans kollega Kristin Clemet ikke sette seg med rødblyanten som en overrektor over lærerne. Men viktigst er: Skal man ha håp om å lykkes, må reformatorene vise varhet overfor menneskelivets mange ytringer, ønsker og krav. Det er denne varhet som kalles politikk, og som må fanges opp av de institusjonene som tidligere fungerte som samfunnets permanente verdikommisjoner: regjering og storting. Det er først når det hvelves en himmel over reformene at de oppleves som nyttige og dermed legitime for både dem som yter, og dem som nyter.

Hele Norges coronakart