En bit virkelighet

Kriminalpolitisentralens statistikk viser stadig at det er nordmenn som dreper og nordmenn som blir drept i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRIMINALPOLITISENTRALEN utarbeider hvert år en drapsstatistikk som viser hvem det er i Norge som får en voldelig død, hvordan det skjer og hvem det er som dreper. Den oversikten viser at det er nordmenn som dreper og nordmenn som blir drept. I fjor var det én utenlandsk mann, og fire som tidligere har hatt utenlandsk statsborgerskap, blant gjerningsmennene. Det er en overrepresentasjon i forhold til andelen av befolkningen, men kvalifiserer verken tallmessig eller på noen annen måte til å snakke om en «bølge». Framfor alt viser drapsstatistikken at det ble begått flere drap pr. år i dette landet for ti år siden. Norge er like lite «farlig» i dag som den gang.

Dette burde være nyttig informasjon for den som vil delta i debatten om skytevåpen blant gjenger og kriminelle, og om en alminnelig bevæpning av politiet. Men jeg er ikke sikker på om slik saklighet gjør inntrykk på kriminalpolitikerne fra Høyre og Fremskrittspartiet som uttaler seg i hytt og vær om svært alvorlige ting. Det er en grei sak både å være konservativ og tilhenger av lov og orden, men det er ugreit å snakke mot bedre vitende.

DE GAMLE «SANNHETER» om hvordan drap blir begått i Norge, lar seg lese rett ut også av fjorårets statistikk. Nær en tredjedel av drapene begås av nåværende eller tidligere samlivspartnere. Nesten halvparten av drapene begås av venner og bekjente av ofrene. Det er altså våre aller nærmeste omgivelser som representerer den overveiende delen av den eventuelle drapstrussel hver enkelt av oss måtte være utsatt for. Men sannheten er at for de aller fleste eksisterer ingen trussel.

En tredjedel av ofrene ble tatt av dage med kniv, og en tredjedel med skytevåpen. Blant skytevåpnene var det 6 hagler, 2 revolvere, 3 pistoler og 2 rifler, men ingen automatvåpen, verken maskingevær eller maskinpistol.

DOBBELTDRAPET i Baneheia er med i statistikken for i fjor over i alt 43 drap. Det er fem flere enn året før. Variasjonene i totaltallet er så små at det ikke er mulig å si noe sikkert om tendenser, men man må til tidlig på 90-tallet for å finne forrige år med over førti drepte. Grupperes imidlertid tallene i blokker på fem år, er tendensen stadig nedadgående.

53 personer er registrert som gjerningsmenn i denne statistikken. 44 av dem er norske menn. Av disse har altså fire tidligere hatt et annet statsborgerskap. Det er 6 norske kvinner blant gjerningspersonene, ingen utenlandske kvinner, men én mann med utenlandsk statsborgerskap.

Det er altså fortsatt slik at når noen blir drept i Norge, skjer det i familien og vennekretsen. Drapet skjer med det som er for hånden av kniv, slaggjenstander eller hagla i skapet. Dette er som det har vært, og er alltid blitt håndtert av ubevæpnet politi, eventuelt med assistanse av bevæpnede spesialenheter ved pågripelsen.

STATISTIKK er en skummel øvelse. Den kan gjøre mye god nytte, men statistikk kan også misbrukes, og blir det hele tida. Av tabellen over gjerningsmennenes arbeidssituasjon og sosiale forhold kan man se at de fleste av gjerningsmennene er i full jobb. Dernest kommer de som er arbeidsløse og så de som er trygdet. Men slår du disse to kategoriene sammen, kan den som er skruppelløs og vil stemple, si at «flertallet av gjerningsmennene er uten jobb eller går på trygd». Sannheten er at gjerningsmennene sprer seg over kategoriene omtrent som befolkningen ellers ville gjort i en sånn inndeling. Det samme gjelder fordelingen av ofrene mellom menn og kvinner.

Bak hvert av tallene i kolonnene skjuler det seg et menneske og en tragedie. Den rammer først og fremst offeret og den dreptes pårørende, men også gjerningspersonen og dennes pårørende. Den som vil vise ofrene respekt og samtidig gjøre noe godt for fellesskapet, tar hensyn til virkeligheten og taler og handler i samsvar med den.