En blankpusset løgn

NATO sier det ikke er noe alternativ å tape krigen i Afghanistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SALGET AV NORGES krigføring i Afghanistan er et storslått og effektivt narrespill. Alle militære operasjoner av betydning holdes hemmelig. Det finnes ingen uavhengig eller sammenhengende mediedekning. Vi skal tro at det norske styrkebidraget bare er en heimevernsøvelse litt langt hjemmefra. Samtidig handler den politiske debatten om viljen til å se blod: Skal vi krige tungt i sør, eller noe lettere i nord? De store og viktige spørsmålene er fraværende. Kan man seire over en fiende som ikke trenger å vinne? Kan vi med våpen i hånd påtvinge den korrupte narkotikastaten Afghanistan demokratiske idealer og praksis? Ingen "ansvarlige" politikere våger å fortelle sannheten: At Norge og NATO sitter fast i en surklende hengemyr og ikke vet hvordan de skal komme seg opp og vekk.

POLITIKK ER EN kunst med et nesten uendelig repertoar når det gjelder kommunikasjon. Noen hemmeligheter er så mørke og dype at selv statsministeren ikke blir informert. Noen selvfølgeligheter skal formidles med pauker, basuner og fyrverkeri. Når det gjelder Norges krig i Afghanistan mener de ansvarlige at den helst bør behandles som en stille og uinformert samtale. Noen opposisjon finnes ikke, knapt en kritisk opinion. Tidligere hendte det at SV stilte undrende spørsmål. Nå er også de stille. SV har tråkket på strupen til sin egen sang.

Å TIE ELLER HVISKE er en herskemetode som krever at ord og begreper brukes på en nøktern og kalkulert måte. I arbeidslivet snakker f.eks. ingen lenger om oppsigelser, men om nedbemanning – eller enda bedre: Nedtrekk av kapasitet. Krig er et så belastende begrep at det gjelder å smyge seg silkemykt rundt alle skarpe kanter. Fredag spurte Aftenposten statssekretæren i forsvarsdepartementet, Espen Barth-Eide, om de norske styrkene driver krigføring i Afghanistan. Svaret var talende: "Ja, eller hvis du skal sitere meg, så vil jeg si at vi har satt i gang omfattende militære operasjoner".

NÅR SLIKE METODER brukes for å stivpynte virkeligheten, passeres også grensa til løgn. At slikt fortoner seg nødvendig, skyldes at Norges engasjement i Afghanistan er farligere og mer krevende enn det som kommuniseres fra de politiske myndighetene. For det første er regjeringen redd for at den norske krigsviljen er langt svakere utenfor Stortinget enn innenfor. Viktigst er likevel at krigens mål er uklare og kanskje uoppnåelige. Er det mulig å vinne en militær seier over terrorister og opprørere når disse bare har som mål å holde ut til vi gir opp? Slik har afghanerne beseiret alle inntrengere fra Aleksander den store til Sovjetunionen. Er det mulig å vinne politisk og sivilt i et land hvor en tredjedel av bruttonasjonalproduktet er opium og heroin? FN-rapporten om Afghanistans narkotikaindustri fastslår at hele statsapparatet – helt opp i regjeringen – er gjennomsyret av bestikkelser. Opiumsproduksjonen økte med 60 prosent i fjor og vil øke ytterligere i år.

RETT SKAL VÆRE rett: I sin redegjørelse til Stortinget i oktober i fjor om det norske engasjementet i Afghanistan, lovet ikke utenriksminister Jonas Gahr Støre bort noen rosenhage. Han understreket at situasjonen i landet er meget alvorlig og at vi ikke må undervurdere dimensjonen og bredden i utfordringene. Utover gode ønsker om stabilitet, forsoning og et effektivt sivilt hjelpearbeid, var han likevel uklar om målene for NATOs og Norges krigføring og humanitære hjelp. Derfor skal han her og nå få konkrete spørsmål: Hva er målene? Hvordan skal de oppnås? Når er det realistisk at målene nås slik at styrkene kan trekkes ut? Er det i det hele tatt mulig å vinne?

DEN BRITISKE historikeren Eric Hobsbawn – trolig den fremste i verden i dag – hevder i sin siste bok ("Globalisation, Democracy and Terrorism") at det ikke finnes noe belegg for at fysisk maktbruk er en metode som kan skape raske kulturelle endringer. Det er bare mulig når de lokale forholdene opplever verdiene som akseptable og anvendbare. Derfor er det lett å få aksept for mobiltelefoner, sykler eller mordvåpen som AK47, men betydelig vanskeligere å selge inn demokrati og menneskerettigheter. Som den 90 år gamle Hobsbawn sier det med erfaringens tyngde: Det finnes ingen snarveier i historien.

DERFOR ER DET tragisk når Norge opptrer som politisk speidergutt i Afghanistan. Ingen vil benekte at det er viktig å bekjempe terrorister, men i dag er det enda viktigere å bidra til at vår allierte USA kvitter seg med sin stormannsgalskap og går tilbake til en mer rasjonell utenrikspolitikk.

«KOMMUNIKASJON»: - Salget av Norges krigføring i Afghanistan er et storslått og effektivt narrespill. Alle militære operasjoner av betydning holdes hemmelig, skriver John Olav Egeland. Foto: SCANPIX
«KOMMUNIKASJON»: - Salget av Norges krigføring i Afghanistan er et storslått og effektivt narrespill. Alle militære operasjoner av betydning holdes hemmelig, skriver John Olav Egeland. Foto: SCANPIX Vis mer