En blek solkonge

LILLEHAMMER (Dagbladet): Som en amerikansk TV-predikant på en dårlig dag framførte Carl I. Hagen sitt budskap til Fremskrittspartiets jubileumslandsmøte. Men Hagen og hans parti tåler godt at vi etterpå bare husket et par poeng fra den timelange talen. For de har så mye å feire.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingenting står på spill for Carl I. Hagen ved Fremskrittspartiets 25-årsjubileum, annet enn faren for å miste velgere. Partiet har ingen intern strid, og Hagen har ingen utfordrere. Kanskje derfor var han lite tent da han talte til landsmøtet. For han lyktes dårlig med å kopiere Anders Langes kraftfulle opptreden på stiftelsesmøtet i 1983, da Lange vandret rundt og talte uten manus. Rett nok var Hagen trygg og avslappet i sin blå blazer og koksgrå bukser, og som alltid var han elegant i sin form. Men talens innhold var nok glemt da delegatene tok kveldens første aperitiff. For Carl I. Hagen framførte - med et stort fargebilde av seg selv i bakgrunnen - et politisk potpurri over velkjent Frp-repertoar.

  • Hagen ønsket nok heller ikke å utfordre eller tenke nytt, men å framstå som en ansvarlig partileder med omsorg for sitt parti. Under hans ledelse har Fremskrittspartiet vokst fra 1 til 15 prosent, med en svært vekslende oppslutning. Nå gjelder det å holde på velgerne. Da er ikke tida inne for dristige utspill. Det var da verken utpregete liberalister eller ekstreme populister som preget innleggene i debatten. Det var hverdagsmennesker, opptatt av de nære og enkle ting, utålmodige etter å få problemene løst.
  • Carl I. Hagens oppskrift for å holde på «folk flest», som partiet nå definerer sin målgruppe, er å fortsette med klar tale og et enkelt budskap. Men samtidig skal partiet utvikle en mer solid argumentasjon, for å framstå som mer seriøst i konfrontasjon med politiske konkurrenter og overfor potensielle samarbeidspartnere. I Dagbladet i går klaget han over nivået i sin stortingsgruppe. Det falt enkelte tungt for brystet, og Hagen måtte gjøre et tilbaketog i talen sin.
  • Han anklager andre politiske partier for å ha stjålet Fremskrittspartiets saker. Og på et vis har han rett. Men Hagen unnslår at det som ved første øyekast kan se ut som et tjuvtokt på Løvebakken, dreier seg om trender som har påvirket partier over hele det politiske spekteret og hele den vestlige verden, knyttet til internasjonaliseringen av økonomien og høyt utdannete menneskers ønske om større innflytelse over eget liv. Samtidig er situasjonen delvis snudd på hodet. I dag stjeler Fremskrittspartiet rått fra andre partier. Værer Carl I. Hagen at en sak eller et standpunkt har bred støtte i opinionen, er han snar til å adoptere den.
  • Carl Ivar Hagen er politikkens solkonge. Han har regjert sitt parti lenge, like lenge som Einar Gerhardsen var formann i Arbeiderpartiet. Han har vært utholdende, blitt sittende på tronen i oppturer og nedturer, gjennom fraksjonskamper og personlige motsetninger. Han har en uovertruffen evne til å sette seg selv i det politiske sentrum, og han skygger for partiets øvrige tillitsvalgte. Og som Ludvig XIV luktet vondt, har Carl I. Hagen omgitt seg med en politisk stank som har gjort at potensielle samarbeidspartnere har holdt seg unna. Det var et vendepunkt for Fremskrittspartiet da han i fjor høst ble invitert til samtaler med påtroppende statsminister Kjell Magne Bondevik.
  • I går ble Carl I. Hagen hyllet av sine egne. Skal hans ettermæle bli av samme klasse som omtalen av hans personlige 20-årsjubileum, må han bruke sine siste år som partileder til å sikre sin arvefølge. I velgernes øyne er Fremskrittspartiet synonymt med Carl I. Hagen. Derfor må Hagen ikke bare finne en arvtaker, men også bygge opp og slippe til vedkommende. Problemet med solkonger er at de liker så dårlig at det skinner på andre.
  • Siv Jensen er oppe til kronprinsessetest på dette landsmøtet. Hun har neppe bestått denne første prøven. I rasende fart og intens stil framførte hun sitt innlegg i hoveddebatten. Hennes uklare budskap var at Norge har for snille velgere, og at Fremskrittspartiet må få folk ut på gata for å protestere. Og det spørs hvor lurt det var å stille med håret i småpikefletter i en forsamling dominert av tradisjonelle mannfolk.