En blodig knute

Nå står Ehud Barak og Yasir Arafat nokså hjelpeløse og ser på hva Ariel Sharon har stelt i stand for dem med fullt overlegg. Og i bakgrunnen står en enda mer hjelpeløs president Bill Clinton i USA, som ser klokka tikke mot avskjed. Israels statsminister og palestinernes president styrer ikke begivenhetene, de må nøye seg med å svare på dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For general Sharon, den tidligere forsvarsministeren, hauken og nåværende lederen for Likud, er denne leken med ilden nærmest å regne som et utspill i den kommende valgkampen. Opptøyer og voldelig død styrker på kort sikt frykten blant israelerne for palestinerne og hindrer samtidig statsminister Barak i å vifte til velgerne med en fredsavtale eller nesten en avtale. På lang sikt frykter heller ikke Sharon noe, ettersom han ikke vil ha en fredsavtale med palestinerne, men snarere en fred foran israelske geværmunninger sikret av stridsvogner. Det er «Pax Sharon» fra en mann som verken er skremt eller angrende etter sitt tragiske, langvarige og kostbare felttog i Libanon.

  • Bildene av den palestinske faren, Jamal al-Durra, med sin døde 12 år gamle sønn, Muhammad, i armene fra Gaza lørdag kveld, har vakt skrekk og avsky verden over, også i Israel. Men dette er bare ett- følelsesmessig og harmvekkende - bilde på død og blod etter fem dagers opptøyer og kamper, der minst 50 mennesker hadde mistet livet inntil i går. I går ble en trettenåring skutt til døde. Og de er ganske sikkert ikke de siste som må bøte med livet i den femti år lange striden om et nokså lite, men akk så hellig land.

Nær sagt alle fryktet, og advarte mot, at blodet kom til å renne da forhandlingene om fred gikk i vranglås i Camp David. Det var varslet og ventet, men like fullt uhåndterlig. Det trengtes bare en tykkfallen høyreleder som i provokasjonens tjeneste «måtte» inn og se seg om blant de muslimske helligdommene på Haram al-Sharif for å tenne på kruttønna. Gad vite hva vaktholdet rundt den erfarne provokatørens ubebodde leilighet blant palestinerne i Gamlebyen koster israelerne?

  • Sharon spaserte rett inn i det mest brennbare spørsmålet der fredsforhandlingene har kjørt seg bom fast, nemlig Jerusalem med Gamlebyen og de hellige stedene. Den gordiske knuten er enkel å beskrive, men umulig å få løst opp. To land krever samme by som hovedstad. To folk krever sine historiske minnesmerker og tre religioner sine hellige steder som ligger oppå, under og mellom hverandre.

En gordisk knute må, som kjent, hogges over, så også med Jerusalem, skulle den uinnvidde tro. Men denslags har etter 1967 blitt et tabu i Israel. Og for de muslimske og kristne palestinerne er Palestina uten Al-Quds - Jerusalem - utenkelig.

  • Man kan si mye fint om Midtøsten, men den politiske kulturen gir ikke grobunn for forlik, underlig nok ettersom området er befolket av durkdrevne handelsfolk. Hvis Barak og Arafat skulle forsøke et forlik, blir de straks skutt i ryggen av hver sine ytterfløyer. Sharon og Hamas har da taktisk felles interesser. Om Barak gjør innrømmelser for å få fred, kan det føre til at velgerne avsetter ham. Og palestinske opprørere, som vil tvinge ham til innrømmelser, bidrar til fallet. Er Barak like steil, får han ingen fred, og da har han brutt sitt eneste valgløfte og blir avsatt likevel. Er Arafat like steil, kan han mislykkes i sitt livs politiske mål. Gir han etter og får fred, kan det innebære hans endelige fall som palestinernes landsfader, og han vil dø i vanære.
  • Nygifte par, og forsåvidt de fleste andre, vet at hvetebrødsdagene er noe som ikke kan utsettes. Da går de tapt for alltid. Så også i politikken. Da Barak feide inn på statsministerens kontor etter et valgskred, hadde han vide og sterke fullmakter fra velgerne. Med stor handlekraft kunne han ha truffet uventede og politisk kostbare vedtak for å skape fred og så lagt avtalen fram for sine forbløffede velgere. Men Barak tok politisk ferie fra tiltredelsesdagen og tok først fatt på oppgavene da spørsmålene tårnet seg opp på skrivebordet.
  • Palestinere og israelere ble sittende like oppgitte og vente. President Clinton sitter nå over koffertene sine og pakker ned sigarene. Barak må nøye seg med brannslukking i fotefarene bak general Sharon. Og Arafat vet kanskje ikke hva han skal gjøre, men har neppe noen tilværelse som pensjonist å se fram til.