En bønn for barna i kulda

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statsminister Jens Stoltenberg er i Pakistan, på omvisning blant sammenraste hus og knuste hverdager. Der barn nå sitter ved siden av de ødelagte skolene sine og blar i kladdebøker med frosne fingre, i et forsøk på å finne igjen meningen med livene sine. Jordskjelvet krevde tusener av liv. Vinteren og kulda har allerede tatt nye. En million mennesker står i fare for å miste livet i de kommende månedene, forteller hjelpeorganisasjonene den norske statsministeren.

Ofrene i Pakistan trenger mer penger, umiddelbart. Norge vil bidra. Stoltenberg lover nye 260 millioner i nødhjelp. Det betyr at Norge nå har gitt FN og Pakistan en halv milliard kroner. Ingen andre land har gitt så mye. Det er bra at statsministeren framhever Norge på denne måten. Vi er, og skal være, en humanitær stormakt. Vi har råd til det, og det er et faktum at mange pakistanerne som bor i Norge har familier som er rammet av katastrofen.

Stoltenberg vil også være en pådriver for mer nødhjelp. Det haster, sier han, på radioen fra Pakistan, der han går blant telt som ikke gir ly for kulda. Det skjer igjen. Land som har lovet å hjelpe, er trege med å sende de nødvendige pengene. Innsamlingsaksjonene gir ikke så mye som hjelpeorganisasjonene hadde håpet på. Verden har glemt Pakistan, sier Stoltenberg. Han oppfordrer alle, land, samfunn, deg og meg, til å gi mer, og det fort.

Som FN allerede har sagt og gjort. Uten at det hjalp særlig. Har vi glemt Pakistan, er det sant? Er vi mer opptatt av julepakker enn av nødhjelp? Hukommelse dreier seg om utvelgelse. Kanskje er katastrofer i ferd med å bli en del av vår hverdag, som noe vanlig? Terroraksjonene er her. Det ville, varme, våte været også. Med oversvømmelsene, skred og ras. Og orkaner på rekke og rad. Det er vår nye virkelighet, som vi må planlegge og beregne våre liv ut i fra. Nye katastrofer blir da litt mindre opprivende, for hver gang.

Men i Pakistan, akkurat nå i adventstida, sitter det barn, med frosne fingre og lite annet. Som henne i eventyret, hun med fyrstikkene, hun som frøs i hjel.

De trenger virkelig vår hjelp og oppmerksomhet.