En broder i dyp nød

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sannsynligvis vil vi om noen år se med vantro tilbake på situasjonen på Island oktober 2008.

Et helt land på konkursens rand, ivaretatt av IMF som om det var et skakkjørt utviklingsland i en annen verdensdel, hjulpet av nordiske naboland som om vi var i en krigssituasjon. Med ett var det interesse for Nordisk Råd som nå har sin 60. sesjon i Helsingfors. Rådet var plutselig arena for en koordinerende redningspakke på milliarder av kroner. Og i lufta forut for møtet svirret høylytte tanker om en islandsk-norsk union, islandsk EU-

medlemskap og russisk krisehjelp og strategisk posisjonering på Keflavikbasen. Grimbergs gamle historieverk kunne trenge et nytt bind.

Og historien er ikke slutt. Lånet på to milliarder dollar fra Det internasjonale Pengefondet, skal

bidra til en sakte kurering av en ikkefungerende finanssektor. Bare framtida vil vise om det vil

virke. Islands statsminister peker på at selv om

landets finanssektor har kollapset, er landets

økonomi grunnleggende god. Fortsatt er det fisk i havet, og fortsatt jobber islendingene mer enn

noen andre. Det har vært vanlig for folk å ha både to og tre jobber. Men arbeidsvillighet er ikke nok når krisa fører til frykt for betydelig arbeidsledighet.

Islandske myndigheter venter at bruttonasjonalproduktet vil synke med 10 prosent neste år. Det innebærer at bedrifter vil gå over ende og at investorer må regne med å tape sine penger. Dette er bakteppet når nordiske statsledere er samlet i Helsingfors. Det er anslått at landet trenger ytterligere 4 milliarder utover lånet fra IMF for å komme på fote. De nordiske tiltakene er ennå ikke utformet. Men de bør monne. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) har sagt at det mest aktuelle for Norges del er å forlenge og eventuelt utvide Islands låneadgang i Norges Bank, som ble innvilget i vår og i utgangspunktet utløper ved årsskiftet. Om det er raust nok, vet ingen. Nordisk solidaritet står på prøve.