En cowboy og en gentleman

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et lik. En morder på frifot. Og du er den som skal oppklare forbrytelsen. Hvordan reagerer du?

Hvis du er en av de klassiske britiske detektivene, er det en overveldende sannsynlighet for at du med falkeblikk observerer alle detaljer, utfører høflige avhør og til sist presenterer løsningen på hvordan den tilsynelatende umulige forbrytelse kunne gjennomføres for tilhørerne i en tettpakket salong – og retter en behansket finger mot den skyldige.

Hvis du er en etterforsker fra den andre siden av Atlanteren, er du mer troende til å forfølge misdederen med pistolen i hånda inn i en lurvete bar, mens du hveser kjappe oneliners og blir stadig mer desillusjonert i ditt syn på menneskeheten. Dessuten regner det.

SLIK ER I ALLE FALL bildene som springer opp for vårt indre blikk, når vi står der og pakker sekken og lurer på hvem som skal få være med opp på påskefjellet, om vi vil tilbringe den stille uke sammen med en herremann i tweed eller en antihelt med trenchcoat og whiskyflaske i kontorskuffen. Og om disse bildene er klisjeer, så har de rot i virkeligheten. Tradisjonelt har britisk og amerikansk krim stått for to forskjellige måter å nærme seg en litterær forbrytelse på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Den tradisjonelle britiske kriminalromanen stammer fra tida da Storbritannia var et imperium, og presenterer en ettertenksom gentlemansdetektiv som bruker hodet mer enn nevene, sier Audun Engelstad, førsteamanuensis i film- og fjernsynsfag ved høyskolen på Lillehammer.

Til denne familien hører kløktige mysterieløsere som Sherlock Holmes, Fader Brown, Miss Marple og Hercule Poirot, Lord Peter Wimsey, og buldrebassene Sir Henry Merrivale og Dr. Gideon Fell.

– Den amerikanske detektiven er mer hardtslående og beveger seg i et landskap som er mer urolig, sier Engelstad.

– Da den hardkokte detektivromanen oppsto på tjuetallet, var nybyggertida så vidt over, og samfunnsinstitusjonene hadde ennå ikke satt seg. Detektiven beveger seg i et voldelig, urolig og korrupt storbymiljø.

SAM SPADE i Dashiell Hammetts effektive «Malteserfalken» fra 1930 er et tidlig eksempel, men sjangeren når sitt litterære høydepunkt med Raymond Chandlers romaner om Philip Marlowe. Den første, «The Big Sleep», ble utgitt i 1939. Marlowe kan minne om Spade, men er mer av en romantiker. Bak Marlowes verdensvante ytre, bak de velformulerte sarkasmene, skjuler det seg en stor sårhet og en seiglivet tro på høye idealer.

– Etterforskerne hos Chandler og Ross Macdonald er riddertyper, sier Audun Engelstad.

– Den amerikanske detektiven er ofte skeptisk til institusjoner og organisert virksomhet og har et sterkt behov for å stå alene, være ren. Det er ikke noe behov hos den britiske detektiven.

– De amerikanske detektivene kan minne om superhelter, sier Erlend Sørskaar, mangeårig medlem av Riverton-klubben, som skrev sin hovedfagsoppgave om kriminallitteratur.

– De er tøffere enn alt og alle og tar loven i egne hender. Mickey Spillane har skrevet «I, the Jury». Den tittelen sier egentlig alt.

STUDIER AV KRIMINALLITTERATUR har vært inne på tanken om at detektiv britannicus og detektiv americanus er skudd på hvert sitt kulturhistoriske tre, skudd på to stammer med ulike helteskikkelser og idealer. Den britiske detektiven kan være en forlengelse av opplysningstidsidealet, han er en rasjonalist, en slektning av vitenskapsmannen bøyd over sine bøker. Sherlock Holmes, som oppsto i bøkene til Arthur Conan Doyle på 1880-tallet og ble en verdensberømt skikkelse, har metoder som minner om forskerens, med vekt på logikk og observasjon. Den amerikanske detektiven er mer av en arvtaker til cowboyen. Han er den ensomme mannen som rir inn i byen og hamler opp med uromomentene, som trer fryktløst inn i saloonen og kaster skurkene ut gjennom svingdørene.

Karismatiske litterære etterforskere var naturligvis inspirasjonskilder da skandinavisk krim skjøt fart. Særlig politiromanene til det svenske forfatterparet May Sjöwall og Per Wahlöö, som hadde politietterforskeren Martin Beck som gjennomgangsfigur, skulle bli skoledannende. Den første romanen, «Roseanna», kom ut i 1965.

– Det var Sjöwall og Wahlöö som satte standarden for skandinavisk krim, mener Audun Engelstad.

– De har preget hele generasjonen som kom etter dem. De to hadde oversatt bøkene til Ed McBain og hadde røtter i den amerikanske tradisjonen. De er i slekt med amerikansk krim fordi de satte søkelys på samfunnsproblemer på en måte vi ikke ser i det britiske. For Sjöwall og Wahlöö var kriminalromanene et uttalt prosjekt, og de blir mer og mer krasse og politiske jo lenger utover i serien man kommer. I romanene til Sjöwall og Wahlöö aner man et europeisk lynne, men en sterk fascinasjon for det amerikanske.

DEN SKANDINAVISKE etterforskeren er, ifølge Erlend Sørskaar, ikke like isolert som den klassiske, amerikanske detektiven fra den syndige storbyen.

– I Sjöwall/Wahlöö-bøkene er det politikorpset som er den egentlige helten. Du ser noe av dette i alle skandinaviske politiromaner, for eksempel i bøkene til Karin Fossum. Forfatterne tar vare på detektivens rolle som ensom ulv, men dagens skandinaviske krim preges likevel av optimisme, og en tro på at støtteapparatet fungerer som det skal.

Den som likner mest på sine desillusjonerte amerikanske tremenninger er ifølge Sørskaar Jo Nesbøs fordrukne politimann, Harry Hole.

– Harry Hole er kanskje den mest ensomme skikkelsen i norsk krim. Han er preget av at det er krefter innad i politiet som han ikke rår med, og han vinner ikke gehør.

DET EGALITÆRE SINNELAGET er kanskje også det som gjør at vi foretrekker detektiver som i noen grad likner på deg og meg. Også i dette mener Audun Engelstad de skandinaviske detektivene står i en tydelig forlengelse av Martin Beck-skikkelsen.

– De detektivene som har slått gjennom i Skandinavia, har noe i seg som du og jeg kan kjenne oss igjen i, men de gjør ting vi aldri ville gjort, sier han.

For Erlend Sørskaar står den skandinaviske detektiven nærmere virkeligheten enn de som finner likene i bibliotekene.

– Sherlock Holmes og Miss Marple er nærmest for eventyrfigurer å regne, sier han.

– De er så smarte. De løser ugjennomtrengelige puslespillmysterier ved hjelp av sitt geni. Leseren prøver også å løse mysteriet, men detektiven ligger alltid foran. I dagens skandinaviske krim har selve etterforskningen mindre betydning. Miljøskildringer og innsikten i etterforskerens liv er viktigere.

Kanskje er det som skiller mer enn noe annet at de skarpe britiske detektivene, som kan løse et mysterium sittende med en tekopp i en ørelappstol, en viss distanse til de blodige sakene de engasjerer seg i. En erkeamerikansk skikkelse som Philip Marlowe kan virke besnærende i sin nonchalanse, ingen kan som han heve øyenbrynet i møte med en revolvermunning. Men tøffheten ligger bare utenpå. Marlowes univers er dypt moralsk. Og selv om Hercule Poirot fnyser lett og Miss Marple får noe indignert i blikket, er det de behagelige britiske detektivene som ser et mord og egentlig ser en intellektuell utfordring, som ser et lik og egentlig ser en lek.

Inger Merete Hobbelstad er litteraturviter og teateranmelder i Dagbladet.