En dekkoperasjon

Bak den høflige og smilende fasaden i Brussel og Göteborg hersker uro i rekkene. Det dekkes over en gryende splittelse mellom USA og Europa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLE STATS- OG REGJERINGSSJEFENE på toppmøtet i EU i Göteborg der Sveriges Göran Persson er vert, vil ta hjertelig imot USAs president George W. Bush, som i morgen kommer til byen som EU-toppmøtets prominente gjest. Bush kommer direkte fra Brussel, der han er absolutt fremst blant likemenn i Den nordatlantiske forsvarsalliansen. Både i Göteborg og Brussel blir det tatt offisielle «familiebilder» av den typen som konger får tatt eller malt ved forlovelser, brylluper og den slags som fra gammelt av også var dokumentasjon på maktallianser. Slik bildene fra Brussel og Göteborg er det i dag.

MEN BAK den smilende fasaden hersker uro i rekkene. Framstillingen av enhet og samhold er en dekkoperasjon for å skjule en gryende splittelse. Fra både Berlin, Paris, London og Washington er det kommet beroligende meldinger om oppmyking av standpunkter, forståelse for hverandres syn og erklæringer om vilje til fortsatte samtaler og konsultasjoner om rakettskjold og andre ensidige beslutninger som USA har tatt etter at Bush tok over. Det siste presidenten gjorde før han forlot Washington for å begynne Europa-reisen i Madrid, var å erkjenne at global oppvarming likevel er et alvorlig problem som USA vil forske på sammen med andre interesserte.

MEN BUSH har ikke omgjort noen av sine beslutninger. Han har bare tilbudt USAs allierte å la seg overtale og overbevise. Presidenten holder fast på sin avvisning av Kyoto-avtalen og er fast bestemt på å si opp ABM-avtalen fra 1972 og ta sjansen på å nulle 32 andre nedrustningsavtaler som ifølge avtalemotpart Russland bygger på denne sentrale avtalen. Rakettskjoldet skal bygges. Beslutningen er tatt.

USAs allierte i EU og NATO håper at den gryende splittelsen skyldes at Bush-regimet ennå ikke har tatt verdens realiteter inn over seg. Det blir vist til at presidenten allerede har skiftet syn på konflikten mellom Sør- og Nord Korea. Men det er ingen lenger som sier at det erfarne teamet av rådgivere som Bush samlet rundt seg, vil kompensere for presidentens manglende utenrikspolitiske forståelse.

PÅ DET HISTORISKE utenriksministermøtet som NATO holdt i Budapest for et par uker siden, viste den amerikanske utenriksminister Colin Powell at han er lydhør for de allierte landenes synspunkter og vurderinger. Men det er ikke Powell som har gjennomslag i Det hvite hus. På europeisk hold blir det allerede spekulert på hvor lenge Powell blir sittende slik maktforholdene i Washington er nå.

Den amerikanske alenegangen, eller unilateralismen, som er blitt varemerket til George W. Bush, kommer egentlig ikke som en overraskelse. Muligheten for at USA kom til å velge en slik kurs, har ligget der helt siden Sovjet brøt sammen og USA ble det Madeleine Albright kalte verdens eneste «umistelige nasjon».

FORSKERE har diskutert hvor lenge det ville gå før Washington lot seg friste av mulighetene som ligger i å være alene-stormakt, slik som Zbigniew Brezsinski beskriver dem i boka «The Global Chess Game».

Den voldsomme kritikken fra president Bush og hans rådgivere mot nedrustningsregimet som bygger på ABM-avtalen, og beskriver som en ubrukelig levning fra den kalde krigen, kan med like stor rett brukes om hele det vestlige alliansebyggverket.

Også den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeldt har vært på Europa-turné foran toppmøtene i NATO og EU. Der har han stilt grunnleggende spørsmål ved behovet for regulering av internasjonale forhold i tunge, bindende avtaler av den typen som ble inngått med Sovjet. Etter den kalde krigen holder det med mindre bindende enighet og felles forståelse. Det går klart fram at han mener dette er den nye og generelle tingenes orden, der USA er stormakten som kan kreve utstrakt frihet til å forfølge egne interesser, og til å diktere alle andre nasjoner sine betingelser.

RUMSFELDTS RADIKALE syn vil ikke utløse åpen konfrontasjon under presidentens besøk i Brussel og i Göteborg, men signalene er så klare at Bill Clintons utenriksminister Madeleine Albright i en artikkel i The New York Times forleden måtte minne president Bush om at han kan få bruk for allierte i Europa. Men det er jo ikke lenger hun som har presidentens øre.