En drøm om riper i lakken

Den svenske forfatteren Jan Guillou forklarer hvorfor ingen politiske argumenter hjelper mot kongeligheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG KJENNER bare et eneste politisk, eller i minimal forstand intellektuelt, argument for at vi skal bevare en kongelig statsform i Sverige. Det heter at kongen gjennom ulike representasjonsopptredener forsterker vår eksport av varer. Fantes det noen slags svensk politisk debatt om emnet ville dette ene argumentet få like vanskelig for å overleve som en Coca-Cola i helvete. Det holder lenge å påpeke at verden foretrekker finske, republikanske mobiltelefoner framfor svenske, kongelige.

Men problemet er at det ikke finnes noen politisk debatt om vår anakronistiske statsform. Det statsbærende sosialdemokratiske partiet er naturligvis republikansk, slik det har vært siden det ble grunnlagt for snart 100 siden. Venstrepartiet er selvfølgelig republikansk, akkurat som Miljøpartiet. Det liberale partiet har vært republikansk siden 1800-tallet. Hvor det svenske Senterpartiet står i saken, er uvisst, akkurat som med kristeligdemokratene. Bare høyrepartiet er klart og tydelig for en konge som statssjef.

Det finnes altså en overveldende parlamentarisk majoritet i Sverige for en mer moderne forfatning. Men ingen politisk debatt.

Hva er det med monarkiet? Hvorfor foretrekker vi en forfatning der posisjonen som statssjef går i arv, framfor en statsskikk i tråd med moderne, demokratiske prinsipper?

Dagbladet drøfter vår styreform i en artikkelserie.

INNENFOR DEN intellektuelle verden, som i den utenomparlamentariske politiske verden, er det nesten umulig å lete fram en rojalist. Med mindre man sjenerøst regner enkelte lederskribenter i høyrepressen som intellektuelle, for da finnes det en håndfull talsmenn for kongedømmet (med den ene argument om påståtte eksportframganger, og et tillegg om at det er vakkert med konger og dronninger).

Årsaken til at den svenske parlamentariske majoriteten ikke våger å framføre sin mening i spørsmålet om vår statsskikk, er enkel. En folkelig majoritet på minst 70 prosent av svenskene er for å bevare en kongelig statssjef. Det politiske parti som åpent valgte innføringen av republikk som kampsak, ville tape mange stemmer, sier den enkle kalkylen.

Svenskene er således mer rojalistiske enn britene. I en viss forstand kan man altså misunne britene deres skandaløse kongehus. I Sverige ville vi behøvd en kongefamilie som vanskjøttet sitt privatliv, så lenge intet rasjonelt politisk argument synes mulig å bruke for å overbevise befolkningen om det urimelige i å opprettholde en udemokratisk og foreldet forfatning.

DESSVERRE OPPFØRER den svenske kongefamilien seg nesten perfekt. Kongen er uklanderlig. Hans eneste kjente interesse er jakt, en interesse jeg selv tilfeldigvis deler, og han er allment oppfattet som et strålende forbilde for landets jegere. Det eneste politiske utspill jeg kjenner fra den svenske kongens side, var da han etter besøk på et slakteri, midt under de verste redselsbølgene for at det svenske kjøttet skulle rammes av de ulike britiske farsottene, avsluttet dagen med å si at han nå skulle hjem og ete en skikkelig biff.

Dronningen er riktignok mer politisk aktiv, men hennes politiske utspill har vært på linje med en folkelig majoritet. I det minste på det vis hun har framført sine argumenter.

Dronningen bidro kraftig til en innskrenkning av den svenske ytringsfrihetsretten, som er grunnlov i Sverige, da hun for noen år siden førte en kampanje mot altfor utstrakt kunstnerisk frihet og krevde forbud mot besittelse av barnepornografi. Men da hun som argument for denne dramatiske grunnlovsendringen (det er en dramatisk tanke at politiet skal kunne ransake våre hjem på jakt etter forbudt kunst!) anførte at hun mislikte barnepornografi og syntes synd på barna som ble ofre, så risikerte hun knapt å bli motsagt.

Mer kontroversielt var naturligvis et seinere utspill fra dronningen, der hun stilte seg på den israelske okkupasjonsmaktens side gjennom å kritisere de palestinske mødre som ikke kunne holde orden på sine steinkastende sønner. Men også i det spørsmålet tør hun ha en stor del av den svenske opinionen på sin side.

KORT SAGT, vi lider under en alvorlig mangel på kongelige skandaler i Sverige, noe som må forklares med at den svenske kongefamilien håndterer sine merkelige yrker på en høyst profesjonell måte. Små pikanterier gjør ingen utslag. Riktignok fornøyer den svenske homobevegelsen seg med å utpeke prins Carl Philip som homofil, noe som hoffets pressetjeneste offisielt og høytidelig har dementert og i fullt alvor forklart at Hans Kongelige Høyhet er heteroseksuell. Men selv om den pikante ryktespredningen fra homobevegelsen hadde hatt noe i seg, ville nok en slik sannhet bare få kongehuset til å framstå som enda mer moderne og i takt med tida.

Prinsessene sysler heller ikke med skandaler, ikke engang litt hasjrøyking på fest, så vidt det er kjent. Kronprinsessens eneste sosiale svakhet synes meg å være at hun opptrer i kretsen av den vulgære, nyrike generasjonen av unge, reaksjonære stockholmere, slik ungdom som gjerne bestiller champagne av merket Louis Roederer Cristal (minst 2000 norske kroner på restaurant) bare for å sprute den over serveringspersonalet. Selv ikke dette har rokket den store folkelige majoritet som ønsker henne som Sveriges neste statssjef.

DA VI IMIDLERTID har kvinnelig tronfølge i Sverige, var vårt republikanske håp innenfor den trykkende politiske majoriteten, at prinsessen virkelig skulle gifte seg med en champagnesprutende playboy. Hun var sammen med en slik lømmel som het Collert. Hadde forholdet bestått, kunne den svenske kongekronen vandret fra Bernadotte-slekten til Collert-slekten, nå Karlsson. Det hadde kunnet gjøre susen.

Om ikke annet, så viser denne tankegangen hvilken desperat ønsketenkning som råder blant dem som ønsker innføring av en demokratisk statsform i Sverige. Ingen politiske argumenter hjelper mot kongeligheten. Og kongefamilien hjelper ikke demokratiet på vei gjennom å blamere seg det aller minste. Tvert imot, dessverre.

Ettersom det ikke føres noen politisk debatt om emnet, har kanskje den folkelige majoriteten overdrevent dramatiske forestillinger om hva det ville innebære å avskaffe den kongelige statsformen. Kanskje opplever opinionen en slik omveltning som en slags venstrerevolusjon, der kongefamilien under hogg og slag tvinges vekk fra sine slott og får sine ordener beslaglagt, eventuelt tvinges til å rømme landet.

PÅ DEN MÅTEN ville det selvfølgelig ikke skje. Vi kan ikke forandre vår historie. Vår konge er konge så lenge han lever, akkurat som hans etterfølger kommer til å ta over tittelen, omtrent som grever og baroner - selv om vi hadde innført republikk. For ukepressen ville kongehuset alltid bestå, muligens for eksportindustrien også (dersom det er nå er sant at vi tjener noen penger på å ha en konge).

Med en demokratisk valgt statssjef ville vi - av historiske grunner, som det er umulig å forandre - fortsatt ha kongefamilien. Forskjellen ville imidlertid bli betydelig hva angår den demokratiske statens forvaltning, langt utover det anakronistisk smakløse i at embetet som statssjef var arvet.

En folkevalgt president skulle som et av sine første og selvsagte gjøremål ha oppdraget med å håndtere utnevnelser. Ambassadører, landshøvdinger (tilsvarende fylkesmenn, red.anm.), medlemmer av høyesterett, presidentembetene i de ulike hovrätter (lagretter, red.anm.), riksadvokat, justitiekansler og så videre - alle skulle de utnevnes av den valgte presidenten.

I dag utnevnes alle høye embeter av statsministeren og hans rådgivere etter ikke offentlige diskusjoner.

Det betyr, utfra den sosialdemokratiske statsministerens synsvinkel, at han personlig ville miste et viktig politisk maktinstrument dersom vi avskaffet systemet med kongelig statssjef, for kongen er bare statssjef i navnet og har naturligvis ikke noen utøvende makt. Antakelig av den grunn at det ville være udemokratisk.

STATSMINISTER Göran Persson ville tape makt om vi innførte en republikk. Det er for meg en vesentlig mer rasjonell grunn for å bevare kongemakten, enn påfunnet om en mer framgangsrik eksportindustri.

Men om jeg har rett i denne antakelsen får vi aldri vite. For det blir ingen politisk diskusjon om den kongelige statsformen i Sverige. Hvis det ikke skulle behage kronprinsessen å begynne med hasjrøyking, innlede et forhold til Madonna, demonstrere mot globaliseringen og støtte den palestinske frihetskampen. Og det kommer hun ikke til å gjøre. I hvert fall ikke offentlig.

Artikkelforfatteren er journalist og forfatter. «Arvet efter Arn» er hans siste bok.