AV ALLE DEN klassiske filosofiens dyder, er det få som virker så pripne, besteborgerlige og kjedelige som måteholdet. Samtidig lever vi i en verden som desperat trenger måtehold, i møte med alt fra finanskrise til miljøkrise. Derfor er det viktig at vi bryter ned myten om måteholdets middelmådighet. Først da, tror jeg, kan vi tilegne oss den i praksis.

Et godt sted å starte er hos Platon. Hans beskrivelse av dyden sofrosyne – på norsk besindighet, moderasjon eller måtehold – fremstår som inspirert av innskriftene på Templet i Delfi, der det berømte tempeloraklet befant seg. «Erkjenn deg selv» og «Alt med måte» sto det.

Det var Oraklet som utpekte Sokrates til Atens klokeste borger, og det var Sokrates’ sjokk over å bli beskrevet nettopp slik, som ledet ham til den filosofiske aktiviteten vi kjenner. Det er knapt noen overdrivelse å si at disse vendingene står, eksplisitt og implisitt, skrevet over hele Sokrates’ virke som filosof, slik vi lærer ham å kjenne hos Platon.

For Platon er måteholdet nært forbundet med selverkjennelse. Dette fremgår av den dialogen som har måtehold som sitt eksplisitte emne, Charmides. Her kommer Sokrates tilbake fra kamp, i begynnelsen av det vi i ettertid kjenner som Peloponneserkrigen. Fra Sokrates’ øvrige biografi vet vi at dette er et sentralt bakteppe: Sokrates fremviste på samme tid et måtehold og et mot i kamp som gjorde ham respektert og sterk. Platon synes her, og mange andre steder, å indikere at det måteholdet – den evnen til besinnelse og det fraværet av ren brutalitet – som preget Sokrates, var nettopp det Aten manglet i den skjebnesvangre krigen som styrtet Aten fra sin stormaktstrone. Hadde Sokrates’ samtid vært mer opptatt av hva han faktisk kunne vise dem og lære dem, som forbilde og filosof og endog soldat, kunne det ha gått den store bystaten annerledes.