En dyd av nødvendighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AV ALLE DEN klassiske filosofiens dyder, er det få som virker så pripne, besteborgerlige og kjedelige som måteholdet. Samtidig lever vi i en verden som desperat trenger måtehold, i møte med alt fra finanskrise til miljøkrise. Derfor er det viktig at vi bryter ned myten om måteholdets middelmådighet. Først da, tror jeg, kan vi tilegne oss den i praksis.

Et godt sted å starte er hos Platon. Hans beskrivelse av dyden sofrosyne – på norsk besindighet, moderasjon eller måtehold – fremstår som inspirert av innskriftene på Templet i Delfi, der det berømte tempeloraklet befant seg. «Erkjenn deg selv» og «Alt med måte» sto det.

Det var Oraklet som utpekte Sokrates til Atens klokeste borger, og det var Sokrates’ sjokk over å bli beskrevet nettopp slik, som ledet ham til den filosofiske aktiviteten vi kjenner. Det er knapt noen overdrivelse å si at disse vendingene står, eksplisitt og implisitt, skrevet over hele Sokrates’ virke som filosof, slik vi lærer ham å kjenne hos Platon.

For Platon er måteholdet nært forbundet med selverkjennelse. Dette fremgår av den dialogen som har måtehold som sitt eksplisitte emne, Charmides. Her kommer Sokrates tilbake fra kamp, i begynnelsen av det vi i ettertid kjenner som Peloponneserkrigen. Fra Sokrates’ øvrige biografi vet vi at dette er et sentralt bakteppe: Sokrates fremviste på samme tid et måtehold og et mot i kamp som gjorde ham respektert og sterk. Platon synes her, og mange andre steder, å indikere at det måteholdet – den evnen til besinnelse og det fraværet av ren brutalitet – som preget Sokrates, var nettopp det Aten manglet i den skjebnesvangre krigen som styrtet Aten fra sin stormaktstrone. Hadde Sokrates’ samtid vært mer opptatt av hva han faktisk kunne vise dem og lære dem, som forbilde og filosof og endog soldat, kunne det ha gått den store bystaten annerledes.

Å ERKJENNE SEG selv er – slik Sokrates’ og Platons store opptatthet av etikk og politikk indikerer – intet ensomt prosjekt. Det handler ikke om individet som i isolasjon «finner seg selv», men om samfunnsmennesket som i møte med andre og i respekt for fellesskapets behov anerkjenner at all menneskelig handling må ha moralske grenser. Det som synes spennende, behagelig, endog intenst tilfredsstillende for den enkelte akkurat nå, kan ha skjebnesvangre konsekvenser for samfunnet på lengre sikt.

Men måtehold betyr ikke selvutslettelse eller fravær av glede. Tvert om: Dyden måtehold innebærer en holdning til seg selv og samfunnet som – gjennom anerkjennelsen av grenser – skaper større og mer varig livsglede, fordi ressursene ikke overforbrukes, harmonien med natur og medmennesker bevares, og frykten for å miste seg selv og forutsetningene for å kunne fungere (helse, selvbilde, vennskap, omdømme, naturressurser) reduseres.

MÅTEHOLD FORBINDES ofte med begrepet «den gylne middelvei», inspirert blant annet av Aristoteles lære om de moralske dydene. Adjektivet vi gjerne bruker – «gyllen» – er anskueliggjørende. Det handler ikke om det som er avmålt eller middelmådig. Det handler om det som unngår de ytterligheter som bryter ned grensene vi alle er avhengige av.

Slik sett kan mye av det verden trenger i dag, defineres som måteholden handling: Vi kan utvinne noe olje, men ikke alt. Vi kan kjøre bil og fly, men må unngå det overdrevne, uforsvarlige og unødige. Vi kan låne penger, men ikke så mye at vi ikke kan betale tilbake. Vi kan ha sex, men ikke med hvem som helst, hvor som helst. Vi kan nyte god mat og drikke, men må unngå farlig rus eller for mye fett.

Banalt? Langt ifra. De største utfordringer vår verden er konfrontert med – klimakrise, finanskrise og fattigdomskrise – handler alle på sitt vis om resultater av manglende måtehold og behov for økt måtehold. Den som påstår at problemene vil gå over av seg selv, og at vi ikke trenger å endre både holdninger, handlinger og politikk for å løse dem, er i beste fall naiv. Dette handler heller ikke bare om strukturelle kriser. Krisene er like mye, kanskje primært, moralske kriser som kaller på selvbeherskelse og moderasjon i alle lag av samfunnet.

Det kan synes som et paradoks at radikale løsninger på store problemer samtidig skal være måteholdne. Men det er i realiteten det vi snakker om: et radikalt måtehold som får oss til å holde igjen, ikke med den hensikt å skade oss selv eller dempe mangfoldet og livsgleden, men for å ivareta livsgleden i samfunn med andre og i harmoni med naturen.

MÅTEHOLD KREVER åpenbart disiplin og orden. De verste krigsforbrytelser – et nærliggende tema for meg som freds- og konfliktforsker – begås når menneskelige laster og brutalitet tillates å slippe løs: voldtekt, massedrap, nedverdigelse og ødeleggelse. Mennesker må i slike situasjoner holdes igjen, læres andre idealer, og stå til ansvar for sine overtredelser.

Men kan et menneske slik jeg her beskriver det, overvinne grensene når det trengs; når ondskap skal fordrives, eller kjærlighet skal erklæres? Igjen er det klokt å gå til Platon. I hans dialoger finner vi idealet om dydenes enhet. Måtehold kan – ja, må – eksistere side om side med andre dyder: for eksempel mot, klokskap, vennskapelighet eller rettferdighet. Da er det ikke slik at de andre dydene reduseres; det er snarere ens hele væremåte og ens holdninger som justeres til den virkeligheten man lever i, og til den tålegrensen andre mennesker og naturen har.

MÅTEHOLD KREVER også tid. Den som alltid haster, ikke tar seg tid til å reflektere, ikke stiller spørsmål eller uttrykker tvil, men bare gleder seg euforisk over den høye hastigheten, vil ikke bare stå i fare for å kollidere med virkeligheten – kollisjonen kan bli fatal. Intet har kjennetegnet opptakten til finanskrisen så mye som kombinasjonen av hastighet, kompleksitet og lite tid. Hvor ofte hører vi ikke nå at «dette skulle vi ha tenkt på før». Det samme kan, på enda mer dramatisk vis, et hundretalls millioner ofre for krig, sult og menneskelig grådighet gjennom historien anklagende si.

Så står vi forhåpentlig ved et punkt i historien der måteholdet kan få mer av den plass det fortjener, ikke bare i teori, men også i praksis. Det krever at vi tar oss tid, er disiplinerte og unngår de farligste ytterlighetene, samtidig som vi ivaretar livsglede og mangfold. Det er, for å si det enkelt, en dyd av nødvendighet.

Moralfilosof og seniorforsker ved PRIO, Henrik Syse, lanserer i dag boka "Måtehold i grådighetens tid". Boka presenteres på Cappelen Damms lokaler i Akersgata 47/49 i Oslo kl. 18.00 i kveld der han innleder over temaet "Måtehold i krig og fred: En dyd for vår tid?".