En dyr historie

En øde vei gjennom skogen. Månelys, fri sikt. Da, plutselig: to skygger i veikanten...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EI MÅNEKLAR NATT før jul var det min tur. To elger, ku og kalv, krysset riksveien rett foran bilen. Den ene klarte seg over, den andre sto ikke til å redde da fronten braste inn i det svære dyret og slo det over ende. Elgkua falt skrått ut av veibanen og havnet i grøftekanten med beina opp. Der lå den med virrende hode og så på meg, som skjelvende klatret ut av bilen, så på meg med et uutgrunnelig, men bebreidende blikk.

Jeg tenkte: Så absurd kan et stykke natur gå under. Et prektig dyr, en Guds skapning av kraft og langlemmet spenst, så banalt dømt til døden av en skarve Volvo.

Men aldri har jeg heller følt meg så nær naturen som i dette øyeblikket. Elgen og jeg ble ett, forent i et stillhetens moment etter kollisjonens bremseskrik og dumpe brak. Dyrets pust i vinternatta - til hun lydløst dreide hodet som for å kalle på kalven: «Gå, du, jeg ligger her og kommer aldri opp.» Kalvens uhørlige «Moor...» der inne fra mellom trærne.

Ja, foran meg ble elgen til et menneske.

DYR BLIR ME NNESKER. Men vi mennesker blir også til dyr. Er det en sammenheng? Dramaet på riksvei 169 får meg til å oppleve medienes underholdende dyrehistorier i adventstida på en ny måte. Ulvetispa på Langedrag som søker seg inn bak gjerdet til sine frender, de tamme TV-ulvene, blir et sinnbilde på at grensene mellom oss viskes ut. Grisen Snobben og dens mystiske forsvinningsnummer, som ble avsluttet i gjensynets jubelgrynt under møtet med matmor akkurat i tide før jul, blir ytterligere et tegn. Det virkelig menneskelige finner vi hos dyra.

Det egentlig dyriske, derimot, forflytter seg visst stadig nærmere oss mennesker.

Storbyens blinde vold, hva annet er den enn rovdyrets kjeft som smekker over sitt intetanende offer? Historiene om de uskyldige forbipasserende som stikkes ned på veien hjem, er egentlig villmarksfortellinger omplantet til vår egen tid. Om det så er den økende rollen som kniv og knivstikking spiller i dagens kriminalitetsbilde, lyder det som en fortelling tusen år tilbake, da det kvasse stålet var selve vernet mot rovdyrets farer. I stedet stikker og skjærer vi hverandre opp, oftere og oftere. Drap og drapsforsøk med kniv er bortimot tredoblet i antall på noen tiår, forteller politiet.

ER DET MENNESKEDYRET i oss som får overtaket, så snart naturen er undertvunget? Før kunne man tenke seg at det grunnleggende skillet mellom dyr og folk var med på å sette grenser. Vi er da ikke dyr, heller! I dag, da stadig større deler av vår kultur virker til å gi naturen mening ved å «menneskeliggjøre» den, flyter atferden mer i ett. Homo homini lupus, mennesket er den verste ulv, sa antikkens romere, siviliserte som de var. Dagens ulveflokker heter Young Guns og A- og B-gjengen, og de braser sammen under ville hyl i drabantbyenes måneskinnslandskap. En eksistenskamp på liv og død, utkjempet på supermarkedets parkeringsplass etter stengetid, men egentlig en scene direkte fra de ville skoger. Eller om man vil: et stykke menneskeliggjort natur, som ekko fra en populærkultur som for lengst har opph evet skillene mellom dyr og folk.

JEG SER PÅ elgkua i veikanten. Hun virrer fortsatt med hodet, og sparker hjelpeløst med sine brukne bein. Atmosfæren lades av følelser. Dødsøyeblikket som var så nær for oss begge, veltes jo her over på den uskyldigste av alle parter - naturen. Hva er vel da en bulket front, som biloppretteren snart vil ta seg av? Skyldfølelsen vil koste meg dyrt i kvaler, det kjenner jeg umiddelbart.

På den annen side: hvem er jeg, som ikke kan la være å menneskeliggjøre dette offer, ja som ikke kan unngå å tolke dyrets pust som en mors uhørlige sukk i nattemørket. Et liv går mot slutten, og en sorg jeg gjenkjenner fra tusen filmer stiger opp i meg. I've got to leave you here, baby...

PÅ MOBILEN slår jeg politiets nødnummer, og henvender meg med dempet ro til vakthavende. Er det hit jeg skal ringe for å varsle? Det er som når man første gang ringer et begravelsesbyrå. Stemmen svarer alvorlig og forståelsesfullt tilbake. Jeg har gjort det rette, det er akkurat hit man skal ringe. Tid og sted noteres, koordinatene bestemmes nøyaktig. Viltnemnda varsles og rykker ut for å gi det arme dyret vådeskuddet. Det hele går forbausende raskt, automatisk som et vel innøvd ritual.

På mindre enn en time er eksekusjonspelotongen på plass.

Men hver gang jeg passerer stedet, må jeg se etter om kalven står der ennå.