Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

En ekte spaltist

Arne Skouen døde lørdag, 89 år gammel. - En ekte spaltist må skrive på vegne av seg selv. Det gjorde Skouen, skriver tidligere sjefredaktør Arve Solstad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER FLERE

inngangsportaler til Arne Skouens journalistikk, fra den faktaorienterte sportsredaktør i Dagbladet før krigen, til den sosialradikale polemiker fra 1970-åra med rettferd for de handikappede som et høydepunkt. Da hadde han lagt filmingen bak seg. Men det er i Ytringen alle sider ved hans journalistikk gjenspeiler seg, i kortformen.

15. mars 1971 var han på fast plass i sin gamle avis, med det som redaktøren noe forsiktig introduserte som «hans personlige kommentar til aktuelle problemer».

Og problemet akkurat den dagen var planene om et 30-etasjes SAS-hotell i Oslo sentrum.

«Dette prangende SAS-hotellet er brautende pengemakt fra krefter med ringe interesse for denne byens målestokk som de sprenger i tusen filler.» Skouen oppfordret kong Olav til å fremme en kongelig naboprotest. Kanskje Kongen kunne gi en god dag i denne protokollen og slå neven i bordet.

Tonen var anslått.

TI ÅR ETTER AT DEN


første Ytring hadde stått, mottok Arne Skouen Narvesen-prisen for «fremragende journalistisk innsats», i SAS-hotellets bankettsal. Den første Ytring hadde vært forgjeves.

Det samme kan man ikke si om de resterende 2499(!), før han satte punktum i 1983 og ble en vanlig medarbeider i avisas lederavdeling, hvor sterke meninger ble formidlet på leder- og kommentarplass, flanerier i petitform og anmeldelser. Eventyret tok endelig slutt en desemberdag i 1995. Han fikk alvorlige abstinensproblemer, som han seinere spøkte med.

Ytringen var blitt en institusjon i norsk presse.

Når avisene i dag nærmest svømmer over av alle slags faste spalter og kommentarer, er det grunn til å spørre hva som ga Arne Skouen hans enestående posisjon innenfor en særpreget og krevende gren av journalistikken.

I STIKKORDS FORM


kan jeg nevne: formen og språket, allsidigheten og livserfaringen, regelmessigheten og til slutt selve hjørnesteinen: selvstendigheten og den målrettede mening. Han ville alltid noe med sin journalistikk, ja, selv i flaneriet. Han var heller ikke tynget av altfor mange motforestillinger.

Kortformen krever knapphet og klarhet i stilen, en driv som vil fram til noe, raskt. Han hadde sine forbilder, Helge Krog fra mellomkrigstida, han hadde sittet under Einar Skavlans kateter. Han hadde hele tida den nøkterne Oslo-tonen i sitt språk, en enkel bruk av verb, en syntaks som fikk setningene til å puste. Ordspill og adjektiver er nærmest fremmedelementer. Den direkte, informasjonsrike og dirrende aksjonsstilen hadde han lært hos sine amerikanske kolleger. En omgangsvenn under de siste krigsåra i New York ble spaltisten Samuel Grafton. Han ble også idealet, med sin daglige spalte i den gang det liberale New York Post. Han skrev om alt og skrev så folk forsto ham, derfor skrev han så glimrende, pleide Skouen å fortelle. Han bar nok i mange år på en hemmelig drøm om å bli spaltist, en yrkeskarakteristikk han var den første til å sette på trykk i Norge.

INGEN UNG KVINNE


eller mann, intelligent og skrivefør, men uten skikkelig livserfaring, kan skrive en daglig spalte med et vesentlig innhold. Det blir som oftest automatiske og forutsigbare meningsdannelser eller bare pjatt. Spaltisme kan ikke drives som overflatisk fritidsbeskjeftigelse. Noe av hemmeligheten ved Skouen var at han hadde så mye å trekke på, han trakk på et helt liv som åpenbart ikke hadde vært kjedelig. Det hadde ført ham gjennom mange og underlige miljøer og flere yrker. Hans referanseramme var vid. I tillegg hadde han arvet en arbeidsmoral som ga seg utslag i disiplin og regelmessighet. Han hadde ingen arbeidshemninger; han ble ikke engang lei seg selv. Det gode borgerlige liv er ikke å forakte.

MEN VIKTIGERE


enn alt annet er selvstendigheten, en ekte spaltist som ikke er selvstendig, eller som ikke oppleves av alle som selvstendig, han er solgt. Han må skrive på vegne av seg selv. Det gjorde Arne Skouen. Han gikk selv hver dag med sin epistel til det gamle setteriet uten at noen redaktør tuklet med manus. Å dyrke bekjentskaper eller henge i frakkeskjøtene til myndighetspersoner skulle være bannlyst. I den forstand var ikke Skouen noen omgjengelig person. Han fortalte meg en gang hvor redd han var for å komme i nær kontakt med Karl Evang, fordi han likte ham så forbannet godt, men likevel visste han at han måtte komme i kladdene på'n. En sosialradikal «dytter» og polemiker måtte før eller seinere krysse klinge med den autoritære Evang.

SOM MEDARBEIDER


i en lederavdeling var Skouen lojalt opptatt med å være med på å skape den kollektive mening, etter først å ha sagt sin hjertens mening. Skouen tilhørte en sterk tradisjon i norsk radikal skrivekunst og journalistikk «hvor man har en formidabel appetitt på standpunkter», skrev avdøde Erling Nielsen i sitt forord til «Norsk Skrivekunst». «Denne aktive holdning og praktiske tendens er norsk. Mer substans enn raffinement. Man skriver helst ikke i sand, men holder af at ens ord bliver taget ad notam.» Arne Skouen opplevde også dette.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media