En elefant i glasshus

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I iveren etter å gjøre gode gjerninger på Balkan snubler EU og NATO i egne bein. Det er riktig av EU å bruke både gulrot og pisk for å tvinge den makedonske regjeringen til å forhandle med landets albanere om en varig våpenhvile. I den ytterst dramatiske situasjonen Makedonia nå er i, fungerer penger som både gulrot og pisk. Trusselen om å stenge igjen pengekrana som årlig skyller mer enn ti milliarder kroner inn i det fattige landet, er et både legitimt og effektivt virkemiddel.
  • Men det er ikke klokt å ydmyke den slaviske flertallsbefolkningen, slik EUs og NATOs diplomater gjorde mandag. Da tvang de gjennom en fredsavtale i landsbyen Aracinovo. I flere uker hadde mer enn 700 geriljasoldater kontrollert landsbyen, terrorisert omgivelsene, og truet med å beskyte både flyplassen og deler av hovedstaden Skopje.
  • Det var en av Europas mektigste menn, EUs utenrikspolitiske koordinator Javier Solana, som selv presset gjennom fredsavtalen. Resultatet var at de 700 geriljasoldatene ble busset i sikkerhet, med sine våpen i hendene og et fett smil om munnen, eskortert av NATO-soldater.
  • Makedonerne reagerte momentant, og væpnede menn stormet parlamentet samme kveld. Presidenten måtte rømme ut bakdøra, og situasjonen var helt ute av kontroll. Vestens handlemåte virket ikke bare arrogant, den var også uprinsipiell. Vesten har hatt den holdning at man ikke vil snakke med albansk gerilja som vil eksportere Kosovo-krigen til naboregionene. Nå snakket man ikke bare med dem, man lot dem til og med få beholde sine våpen, og tok tilsynelatende langt på vei deres parti.
  • Det er en eksplosiv cocktail av rykter, frykt og mistenksomhet som preger Makedonia i dag. Men det er mulig man fortsatt kan få i stand en dialog der både de største makedonske partiene og den albanske geriljaen deltar, og en våpenhvile der NATO er garantist. Men det forutsetter et finstemt diplomati. Fred lages ikke av elefanter i glasshus.