- En enorm anerkjennelse

BERLIN (Dagbladet): - Det er en enorm anerkjennelse å få stilt ut bildene mine i rådhuset der Willy Brandt regjerte som Vest-Berlins ordfører. Dette er mer enn jeg har våget drømme om, sier fotograf og krigsbarn Einar Bangsund (58) til Dagbladet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I barndommens Wedel ved innløpet til Hamburg hørte Einar Bangsund «Ja, vi elsker» drønne ut av høyttalerne, gjerne flere ganger om dagen, i 13 år. Alle skip som gikk inn og ut ble hilst med nasjonalsangen.

Selv måtte Einar Bangsund forlate Norge med engangspass som åtteåring.

Hans livshistorie er, som for så mange tyskerunger, dramatisk:

- Mor rømte hjembyen Tromsø og gjemte seg i Lundenes utenfor Harstad da jeg skulle komme til verden høsten 1942, forteller 58-åringen, som aldri glemmer den gangen han flyttet med moren til Tyskland i 1949, etter at hun hadde giftet seg med en tysker.

Norsk pass

- Mor fikk utstedt norsk pass for oss som gjaldt én vei, ut av landet. Slik ble vi behandlet i Norge fire år etter krigens slutt.

I forbindelse med utdelingen av årets Willy Brandt-prisen 4. juli stiller Bangsund ut en 30-tall bilder, portretter av barn med norsk mor og tysk soldatfar.

- Det er fantastisk at initiativet til utstillingen kommer fra en person jeg har beundret i alle år, sier Bangsund.

«Formodentlig» norsk

Først etter at han som 20-åring hadde reist til Oslo og skulle skaffe seg dåpsattest for å fornye passet, oppdaget Einar at hans virkelige far var en annen tysker enn den han hadde vokst opp hos.

«Det må formodes at personen er norsk», var konklusjonen fra fremmedpolitiet.

Einar fikk sitt norske pass og ble sendt til militærtjeneste på Madlamoen. Norskkunnskapene var begrenset til det han hadde lært da han sto til konfirmasjon i den norske sjømannskirken i Hamburg.

Seinere ble han bussjåfør i Schøyen Bilcentraler, hjelpepleier på Ullevål sykehus, bedret norskkunnskapene en vinter på Lyngen folkehøyskole, var til sjøs ett år og kom til Åsgård sykehus som hjelpepleier, der han også ble trukket med i det marxist-leninistiske miljøet. Et langt skritt fra stefarens medlemskap i Hitlers NDAP.

Påvirkningen fra tysk kultur fikk ham til å flytte tilbake i 1984.

- Til et annet Tyskland enn det jeg forlot, sier Bangsund, som i dag føler seg både som norsk og tysk - og litt ungarsk:

- For da jeg sporet opp familien til min virkelige far, viste det seg at han var av ungarsk avstamning fra Danzig.