En epokes triste sorti

UNIFIL har utviklet seg til å bli de misbrukte muligheters operasjon. Dens politiske og strategiske impotens demonstreres stadig tydeligere, samtidig som norske politikere ikke har vært villige til å bruke styrt avvikling som pressmiddel overfor stridbare parter. Nå er det for seint. Et viktig utenrikspolitisk instrument er fra norsk side ødelagt på grunn av en ren tilfeldighet. Uten debatt og uten å sette spor etter seg, dette er i sannhet en underlig måte å drive utenrikspolitikk på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nesten like lenge som den norske FN-styrken har vært i Libanon, har den hatt sine motstandere. Og like lenge har det utenrikspolitiske establishment forsvart og forklart nødvendigheten av den internasjonale fredsstyrkens tilstedeværelse i det karrige sørlibanesiske landskapet.

  • Forsvarets generaler, ofte både budsjettpressede og FN-skeptiske, har helt siden den israelske invasjonen i Libanon i 1982 kjempet sin årvisse kamp for at Norge burde trekke sine FN-soldater hjem. Mandatet lot seg ikke oppfylle, styrken var dyr i drift og Forsvaret fikk lite igjen for innsatsen, er et knippe standardargumenter som blankt er avvist av norske utenrikspolitikere.
  • Blant dem har Libanon-engasjementet hatt noe nesten hellig over seg. Det har vært symbolet på vår tro på FN som organisasjon og instrument, samt en understreking av Norge som et land som tar sine FN-forpliktelser på alvor. Selvsagt i motsetning til land som ikke helt er til å stole på, har det vært antydet med dårlig skjult forakt. Og ikke minst er det gang på gang understreket at Norge ikke ville handle på egen hånd og i strid med FNs uttrykte ønske.
  • Helt fram til Bondevik-regjeringens prinsippløse tid er det dette som har styrt debatten om det norske FN-engasjementet i Sør-Libanon. Og slett ikke uten negative følger: FN-troskapen har medført at Norge med ren politisk automatikk har vært en pådriver for å forlenge UNIFILs halvårlige mandat uten å diskutere forutsetningene for dette. Sjanse etter sjanse er bevisst oversett til å bruke helt eller delvis tilbaketrekking av UNIFIL som et pressmiddel i en sårt tiltrengt prosess i Midtøsten. Resultatet er at FN-styrken knapt har fått plass på birollelista i det mangfoldige politiske teateret som siden Golfkrigen har utspilt seg i regionen.
  • Men den konsekvente FN-linjen i norsk utenrikspolitikk har også hatt viktige og avgjørende sider: En grunnleggende tro på viktigheten av FN-operasjoner, samt en interessant nyorientering av Norges utenrikspolitiske vektlegging. Spesielt Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Jan Egeland åpnet for nye utenrikspolitiske reaksjonsmønstre for en verden i dramatisk forandring. En utenrikspolitikk som tok det fredsbevarende og fredsopprettende aspektet på like stort alvor som vår klassiske blokktenkning. Selvsagt møtte dette motstand både hos utenrikspolitiske vanedyr og forandringsskeptiske embetsmenn, og selvsagt har det heller ikke vært uten kompliserte faktorer. Tross dette er det innført noe nytt i løpet av de ti siste årene, og forsvaret av Norges Libanon-engasjement er blitt selve symbolet på dette.
  • Desto mer påfallende blir det når den siste norske soldat trekkes hjem nesten totalt uten debatt, og helt uten en utenrikspolitisk begrunnelse. Noe så prosaisk som vanskeligheter med å rekruttere nok soldater får altså Norge til å glemme samtlige av de argumentene som gjør at vi har vært i Libanon i tjue sammenhengende år. Et av verdens rikeste land må pinlig erkjenne at det er ute av stand til å bruke nok kraft til å stable en FN-bataljon på beina. Samtidig krever vi at FN skal opprettholde styrken. Og slik presser vi land med store fattigdomsproblemer til å fylle hullene vi etterlater oss.
  • En trist sorti på en epoke i norsk FN-historie. Dersom dette er standarden på utenrikspolitiske beslutninger ved århundrets slutt, går vi mildt sagt uforutsigbare tider i møte. I mellomtida kan rundt 26000 norske UNIFIL-veteraner trøste seg med at det ikke er deres feil at dette er blitt historien om de misbrukte muligheters operasjon.