En europeisk drøm

Veto eller ikke veto mot direktiver er blitt EU-spørsmålet for regjeringen Bondevik ved overgangen til et nytt århundre. Norges innflytelse på viktige ting i vår hverdag er som bankelyder fra en sunken u-båt. Vi får være med på det andre har bestemt, og sier vi nei, er det usikkert hva som skjer. Kan statsminister Kjell Magne Bondevik gjøre noe med dette?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ett er sikkert: Samme hva vi gjør, så slutter ikke EU å produsere vedtak og regler vi må forholde oss til. For Norge er jo innenfor markedet gjennom EØS. Men der du slipper markedet løs, der kommer byråkratiet inn. Det har som hovedoppgave å lage regler som skaper likhet over landegrensene. Standardisering og like vilkår er en vesentlig forutsetning for at et marked kan fungere. I forrige århundre dreide det seg om bredden på jernbanesporene, i vår tid kan det handle om noe så latterlig som krumningen på agurker. Derfor kan vi formulere et tilsynelatende paradoks: Jo mer liberalisme, desto flere regler.

  • Det største standardiseringsprosjektet i EU er i øyeblikket den felles valutaen, euro. Tar du en tur til EU-land i jula, får du både i butikker og på restauranter oppgitt to priser, i euro og i den lokale valuta. Men om et par år forsvinner den siste. Europas penger er dermed standardisert, rett nok med noen unntak. Men EU går videre. Nå har EUs politikere kastet sine øyne på utenriks- og forsvarspolitikken. EU-landene vil også tale med én stemme i den internasjonale samtalen.
  • Men i alle disse sakene har Norge en tilskuerrolle. Som professor Svein S. Andersen ved ARENA-programmet på Universitetet i Oslo har vist, har Norges interesse for EØS vesentlig vært begrenset til spørsmål om oppdrettsfisk, olje og gass. Telianor-fusjonen falt fordi de mentale grensefestningene fortsatt står. Men Europa bygger en ny og enda mer omfattende union, som snart gjelder de fleste land på kontinentet som vi har økonomisk og kulturelt fellesskap med.
  • Det tragiske ved dette er jo at EU er et siviliserende prosjekt. Vi så det nylig: Tyrkia ble avkrevd visse standarder overfor menneskerettighetene for å bli søkerland. Og små land kan ha påvirkningskraft i beslutningsprosessen innenfor EU. Har du noe å si, får du noe å si. Men vi nordmenn har bare to alternativer: Å si ja eller å si nei.
  • Så er spørsmålet: Bør vi ta en ny EU-debatt, og eventuelt en ny kamp om medlemskap? Eller er det, som statssekretæren i Næringsdepartementet skrev i Dagbladet tidligere denne uka, mulig å debattere EU uten tanke på medlemskap? Mye tyder i hvert fall på at det skjer ting som angår dette i det politiske miljøet, og muligens i opinionen, selv om det neppe er noen dramatisk strømkantring på gang. Telianor-fiaskoen har jo bare styrket de nasjonale følelser her i landet. Men signalene fra KrF er slik at det er grunn til å tro at partiet er på glid. Og da har jeg denne europeiske drømmen:
  • Kjell Magne Bondevik har vært en behendig statsminister så langt. Men selv om han blir sittende i enda to år, er det få som vil forbinde storverk med ham. Han er i størrelsesorden Oskar Torp eller Ivar Lykke. Han er ikke statsminister på grunn av sin politikk, men på grunn av en desimal. Statsmannskunster har vi sett lite til, bare tilpasningskunster. Men som EU-motstander kan han gjøre som kommunisthateren Richard Nixon. Han åpnet Kina for USA. Bondevik kan også gå inn i historien hvis han sier: «Dette går ikke. Vi må inn hos dem som driver med de store tingene i Europa.»
  • Nå har EU rett nok en kø av søkerland, og det er selvsagt et spørsmål om kommisjonen i Brussel har kapasitet til en ny runde med Norge med alle de særheter våre forhandlere må få avklart. På den annen side har vi foran denne jula sett at handledisken går ved Kjølen, at EU påvirker både matpriser og polpriser. Vi hadde nettopp et Nordisk Råd som selv ikke mediene i Norge estimerte, og langt mindre mediene i Danmark, Finland og Sverige. Norden blir ikke interessant igjen før alle er med innenfor EU.
  • Så hvis Kjell Magne Bondevik ikke vil bli et navn som alle skoleelever må pugge seg til å huske, og derfor bare en plage i historiefaget, må han ta et grep som blir stående gjennom det meste av det 21. århundret. Om fem år skal vi feire at vi gikk ut av vår siste union. Min europeiske drøm er at Kjell Magne Bondevik får oss inn en ny og større før 2005.