En evig bråkmaker

Slobo, Slobo, roper demonstranter i den lille fjellrepublikken Montenegro. Rart, egentlig, fordi Slobodan Milosevic ikke deltok i det montenegrinske presidentvalget, som demonstrantene mener var en svindel. Men som demonstrantene så utilsiktet avslører, er det Serbias sterke mann som trekker i trådene - også i Montenegro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå vil Milosevic bruke gatas parlament til å avsette den lovlig valgte presidenten Milo Djukanovic for å redde sitt skinn som Rest-Jugoslavias president. Da må han ha lojale stråmenn både i Serbia og Montenegro. Den ideologiske mobiliseringen i Montenegro er som vanlig ekstrem. Milosevic-kontrollert TV beskriver sine motstandere som Ustasja-fascister, muslimer og albanere. Det er den samme fiendtlige retorikken som ble brukt både i Kosovo og i Bosnia, som et vorspiel til blodbadet og krigen.

  • Det er mye som står på spill for Milosevic. Da han ikke lenger kunne gjenvelges som Serbias president for ett års tid siden, lot han seg i stedet velge til føderasjonspresident for Rest-Jugoslavia, Serbia og Montenegro. Planen var å få til konstitusjonelle endringer som ville medføre massiv overføring av makt fra republikkene til føderasjonen. Det lyktes ikke, hovedsakelig fordi Djukanovic motsatte seg det. Milosevics neste håp var å sørge for å ha sine stråmenn som presidenter i Serbia og Montenegro. Det er det håpet som nå svinner.
  • Forrige måned sprakk det nesten i Serbia, da den ekstreme nasjonalisten Vojislav Seselj fikk flest stemmer i presidentvalget. Men det ble erklært ugyldig på grunn av for lav valgdeltakelse, og et dramatisk omvalg står for døra. Denne helga glapp det altså i Montenegro, og alle krefter mobiliseres nå for å skape nok kaos til enten å gjennomføre et kupp eller arrangere omvalg. Situasjonen er uhyre spent, blant annet fordi Milosevic står med ryggen mot veggen. Hans eneste garanti for å slippe å møte krigstribunalet i Haag er å ha all makt i sine hender.
  • Montenegro er fjell-landet sør for Bosnia som heller ned mot Adriaterhavskysten. Med bare 600000 sjeler var republikken den minste i det tidligere Jugoslavia. Men uten betydning var den ikke. Montenegro har stor prestisje i Serbia, både som landet tyrkerne aldri greide å kolonisere, og som general Titos hovedbase i geriljakrigen mot Hitler-Tysklands okkupasjon under krigen. Avvisningen av tyrkerne gjør montenegrinerne på mange måter til en slags «superserbere», ubesudlet av det tyrkiske åk.
  • Observatører i Beograd tror ikke de tradisjonelt selvstendige montenegrinerne vil ha noen løsrivelse. Men de vil søke langt større selvstendighet, både fordi mange vil ha det og fordi Milosevics terroriserende press bærer i seg kimen til selvstendighet. Spørsmålet er hvor langt Milosevic vil gå for å presse montenegrinerne til underkastelse.
  • Den liberale serbiske opposisjonspolitikeren Zoran Djindjic sier rett ut at Milosevic vil provosere til krig i Montenegro. Og mange frykter krig på grunn av den desperate situasjonen Milosevic vil være i hvis han ikke lenger har kontroll over republikken. Men lett skal det ikke bli å kue montenegrinerne. Det er masse våpen i området. Og selv om Milosevic kontrollerer de militære, så kontrollerer den demokratisk valgte presidenten Milo Djukanovic politiet og innenriksdepartementets styrker.
  • Og kanskje skal vi låne øre til en stor helt i Montenegro, kaptein Henrik Angell, som for 104 år siden gikk på ski i fjell-landet, sterkt inspirert av en annen skiløper, Fridtjof Nansen. Han skrev boka «På ski over Montenegro», og beundret montenegrinernes selvstendighet. For fjellfolket på Balkan hadde den selvstendigheten Norge selv kjempet for.
  • «Et saadant folk kan vistnok beseires, men ikke underkues, thi det folk, det har i selve nederlaget den nationale gjenfødelses kraft i seg, det dør ikke, det staar op paany, - det seirer tilsidst.» Og hermed er Slobodan Milosevic advart.